Thursday, December 21, 2017

Min asketer-lastebil

Fra min tid som amatørfotograf. Min aller lykkeligste tid var som sjåfør i en gammel Sprinter, sammen med min eos 550d, et flott amatørkamera. Som asket elsket jeg hver en lapp på kapellet. Ulykken begynte da en sløser kjøpte ny lastebil bak min rygg, da sløsere ikke tåler å se bøtelapper og rustflekker.

Imidlertid holder ikke sløsere ut med asketer heller, og etter en skitur i Øverbymarka forrige vinter ble jeg ikke bare kastet ut av min gamle lastebil, men også ut av fabrikken hvor jeg hadde arbeidet i 38 år, i ekte fyrstestil. Godt hjulpet av en Nordens bank, som overøste fyrsten med gjeldsotika med pant i mine eierandeler, uten at jeg ble informert. Fyrster og bankfolk ser ut til å trives godt sammen.

Det er selvsagt trist at jeg, min gamle Sprinter og 550d ikke fikk lov til å fortsette å dokumentere moderlandet, en mengde kirker og steder illustrerer nå wikipedia-artikler over hele verden fra vår ferd sammen. Vi var et flott team!

I siste liten fikk jeg imidlertid med meg aksjekapitalen inn i nytt firma, PermaLiv AS, men kan love at dette var på hengende håret. For asketer får ingen hjelp og rådgivning, og finanseliten var sikkert overlykkelige over å kunne kaste meg ned i skyggenes dal, da mitt hovedmål er å erstatte dem med inngruppas nådeløse kontroll.

Å bli sviktet av inngruppa er ikke hyggelig. Heller ikke er det trivelig å bli sendt ned til arbeiderklassen og underklassen som en annen kasteløs, eller dalit (må ikke forveksles med dahlit, følgere av M.J. Dahl, Totenåsens apostel), av fyrster og finansfolk. For en dedikert idealist og asket kjennes dette uhørt krenkende, og måten det skjedde på er hinsides enhver fornuft.

Å måtte bli profesjonell er ikke enkelt, samt langt mer anstrengende enn som fri og frank amatør. Men man får gjøre et forsøk ;-)

Stadig trekkes fram episoden med lastebilen for å dekke over kognitiv dissonans etter kuppet av min bedrift forrige vinter. Imidlertid er der intet som kan rettferdiggjøre dette kuppet, og det at en sløser kjøper ny lastebil bak en askets rygg, kan best sammenlignes med en ateist som gir blodoverføring til et Jehovas vitne uten samtykke.

Imidlertid fikk jeg stadig ros for min gamle lastebil, og folk syntes det var morsomt når jeg kom med varelast. Etter at jeg fikk ny lastebil fikk jeg kun flåsete kommentarer for denne sværpruppbilen.

Eneste fordelen var når jeg satt fast i rushen i tunnelsystemene under hovedstaden, hvor jeg kom ut halvdød med det elendige filtreringssystemet i den gamle lastebilen. Dette hjalp meg imidlertid ikke lenge, da jeg ble kastet ut fra min bedrift ikke lenge etterpå, og jeg holdt ut kun en tur hvor jeg istedenfor ble kvalt av sorg og skam over tapet av min bedrift.
«True empathy requires that you step outside your own emotions to view things entirely from the perspective of the other person.«

No comments:

Post a Comment

Note: Only a member of this blog may post a comment.

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...