Kapitalismen er 300 år gammel

Kommentar.

Kapitalismen oppstod på den engelske landsbygda på 1700-tallet, så det er KUN de siste 300 år vi har hatt kapitalisme:

Capitalist markets

It wasn’t until hundreds of years after Marco Polo’s travels that the dramatic transformation of the system of production began—and in a curious place. Wood demonstrates that the capitalist “laws of motion” did not emerge in urban commercial centers, as is normally supposed, but in the countryside. Specifically, the English countryside. English landholding was inordinately concentrated, so “an unusually large proportion of land was worked not by peasant-proprietors but by tenants,” as Wood explains. For most of the feudal age, English tenancies were “Freehold leases,” with rents fixed by a legal or customary standard, but by the sixteenth century, a growing number were “Copyhold leases,” auctioned by landlords to the highest bidder, their rental value set at whatever the market would bear. The more competition there was in the market for rental land, the more notice landlords and their surveyors began to take of the “value above the oulde Rentes” that could be extracted through this market. And so England underwent great waves of land enclosure, separating the masses from direct access to the means of their own subsistence.

At this point, in addition to competing in a market for consumers, tenants were obliged to compete in a market for access to land. In the system emerging out of the particularly English invention of a land-rent market, farmers were subjected to a “systematic need to lower the costs of production in order to prevail in price competition.” Those who failed to compete in this market found themselves dispossessed of all but their own capacity to perform labor, which they flocked to cities to sell, or else to starve.

This, and not the availability of markets, is the essence of capitalism, the engine motoring in its depths. From this imposition, and thus this dispossession, capitalism sprang to life. Now the masses were at the mercy of a job market to obtain the means to reproduce themselves socially. Now the process of production was systematically subordinated to market imperatives: “competition, accumulation, and profit-maximization, and hence a constant systemic need to develop the productive forces.”

These imperatives, in turn, give capitalism its ability (and charge it with the necessity) to relentlessly expand in unprecedented ways and degrees. “It can and must,” as Wood insists, “constantly accumulate, constantly search out new markets, constantly impose its imperatives on new territories and new spheres of life, on all human beings and the natural environment.”

- Markets in the Next System

Repeterer kjernen i kapitalismen:

“Those who failed to compete in this market found themselves dispossessed of all but their own capacity to perform labor, which they flocked to cities to sell, or else to starve.”

Ikke minst J.M. Greer har påvist at den engelske feudalbonden hadde det relativt bra, han hadde flere fridager og arbeidet færre timer enn dagens gjennomsnittlige amerikaner. Han hadde sine retter og plikter, nedfelt gjennom eldgamle ritualer. Tradisjoner stod svært sterkt, og var heller ikke noe feudalherren turde å røre ved. Man hadde rett til å samle ved, fiske på bestemte plasser, ha så og så mange dyr, etc. Til gjengjeld var man pliktet til å delta i regulert arbeid ved godset, samt delta i kriger. I England kan man snakke om feudalallmenninger, og der var ikke feudalbonden noen man kunne skalte og valte med som man ville.

Imidlertid fant man i Sør-Europa rurale allmenninger helt uten feudalherrer. Vanlig var det også med by-allmenninger, og en av disse har overlevd i Tolfa fram til vår tid. Tolfa er slik sett unikt. Derfor må vi løfte fram Tolfa som et nav for de nye allmenninger, da denne byen har et enestående utgangspunkt. Takk og lov befinner Steigan seg der!

Tolfa, allmenninghetens hovedstad i Europa.

Foto: Ra Boe

Vi ser da altså at kapitalismen helt fra sin spede begynnelse har parasittert på allmenningene, som langtfra er noen tragedie slik Harding hevdet, men har vært en norm og beskyttende rammer om folks liv i uminnelige tider. Kapitalismen har helt siden sin spede begynnelse på den engelske landsbygda vært et monster som dør hvis det ikke finner flere allmenninger å parasittere på. Nestles sjef mener nå at retten til offentlig drikkevann er uforsvarlig. Snart er hele det menneskelige genom patentert. Agroselskaper kjøper opp store allmenninger i Afrika, fordi de ikke anerkjenner almenningenes eksistensrett, og hevder dette er eiendomsløst land. På 300 år har kapitalismen snart fortært hele jorden.

I essayet “Dark Age America: The End of the Market Economy“, gir J.M. Greer en god innføring i hva føydalismen gikk ut på i det praktiske liv. Herpå følger utdrag:

”Det er så mye forvirring rundt ordet føydalisme at et konkret eksempel trengs. Jeg vil låne en mindre karakter fra en av min barndoms favorittbøker. La meg introdusere deg for Higg, sønn av Snell. Hans navn kunne like gjerne vært Michio, Chung-Wan, Devadatta, Hafiz, Diocles, Bel-Nasir-Apal, eller Mentu-hetep, fordi den føydalismen som utvikles i kjølvannet av samfunnets kollaps er bemerkelsesverdig lik omkring i verden og gjennom tiden, men jeg vil her holde meg til Higg.

Han var en bonde, en fri bonde, ville han fortalt deg med stolthet, og ikke en simpel undersått. Hans far døde en tid tilbake av hva folk da kalte for “alveslag”. I vår tid har vi forkortet det til slag, og han kom i den beste av sine to ulltunikaer til domssetet for den lokale baronen for å delta i en seremoni som spiller en nøkkelrolle i føydalsystemet.

Denne er en verbal kontrakt utført i nærvær av vitner: i dette tilfellet baronen, landsbypresten, et par eldre riddere som tjener baronen som rådgivere, og ei gruppe med eldre landsbyboere som husker enhver detalj av lokal sedvanelov med en verbal nøyaktighet felles for lærde analfabeter. Higg plasserer sine hender mellom baronens og repeterer det tradisjonelle løftet for lojalitet, instruert av presten; baronen svarer på likeledes formelt vis, og de to er bundet for livet i et forhold mellom den føydale og føydalherren.

Hva dette betyr i praksis er alt annet enn vagt. Som baronens mann har Higg en livslang rett til å bo i sin fars hus og benytte hans hage og grisebinge; å dyrke en viss spesifisert andel av landsbyens jord; å fø ei melkeku og dens kalv, en okse, og tolv sauer på landsbyengene; å samle, på fjorten spesifiserte helgensdager, så mye ved han kan bære på sin rygg på en tur fra skogen nord for landsbyen, men kun greiner og falne trær; å fange to dusin voksne kaniner fra boene på sin side av bekken, men strengt forbudt å fange noen nedenfor mølledammen; og, som belønning for en tjeneste hans oldefar en gang utførte for baronens oldefar ved en bjørnejakt, å ta alt som samles opp ved demningen over bekken mellom den første lyden av kirkeklokkene og kveldsklokkene på St. Æthelfriths dag hvert år.

I bytte mot disse godene, er Higg bundet til et likelydende sett av plikter. Han vil arbeide på baronens åkrer, så vel som på sine egne og hans naboers, i vår- og høstonn; hans sønn vil hjelpe til med å se etter baronens kyr og får så vel som resten av landsbyens dyr; han vil gi tiende av sin avling hvert år som støtte til landsbykirken; han vil understøtte baronen med ubetalt arbeid på åkrene eller med den store steinen de reiser ved siden av den gamle herskapsboligen, i tre uker hvert år.

Hvis baronen går til krig, samme om det er et raid på et annet baroni eller som et svar på en sammenkalling av den halvt mytiske skapningen, kongen, i den fjerntliggende byen London, vil Higg ta på seg sin lærvest og en gammel jernhjelm, ta en kraftig kniv og lauvingskniven han vanligvis benytter til å samle ved disse fjorten helgendagene, og følge baronen på slagmarkene i opptil førti dager.

Ingen av disse godene og pliktene kan forhandles med. Alle Higgs forfedre har holdt sitt land under de samme betingelsene siden tidenes morgen. Hver eneste av hans naboer holder samme sett av føydale retter fra baronen mot tilsvarende plikter.

Higg har hørt om markeder. Et holdes årlig på St. Æthelfriths dag i kongens by Norbury, 54 kilometer borte, men han har aldri vært der og vil kanskje aldri reise så langt hjemmefra i sitt liv. Han vet også om penger, og har til og med sett en sølvpenny en gang, men vil leve hele sitt liv uten noensinne å ha kjøpt eller solgt noe for penger, eller vært engasjert i en økonomisk transaksjon bestemt av loven for tilbud og etterspørsel.

Ikke før århundrer seinere, når føydaløkonomien begynner å brytes ned og mellomledd nok en gang begynner å plassere seg mellom produsent og konsument, vil dette endres — og det er nettopp poenget, for føydale økonomier er hva som oppstår i et samfunn som har lært om farene ved mellomledd på det harde viset og begynner å bygge en økonomi hvor slikt ikke skjer.” – John Michael Greer

Ei selvorganisert allmenningsgate i Tolfa.

Foto: Ra Boe