Wednesday, November 30, 2016

Fra innovasjon til retrovasjon

«I would introduce the perhaps jarring idea that the locus of settlement in the USA is headed for an even more striking change, namely that the action is going to shift to the small cities and the small towns, especially places that exist in a meaningful relationship to food production. These places are currently the most derelict and dis-invested in the nation. I would argue that they are about to regain importance. For one thing, the global economy is unwinding. It never was a permanent installation in the human condition, contrary to what Tom Friedman said in his books and newspaper columns. That global economy was the product of special circumstances, namely a hundred years of super-cheap energy, and about seventy years of relative peace between the major powers of the world. Those conditions are now ending, and the transient globalized economic relations that flourished under them — the chain of products moving from the factories of Asia to the Wal Marts of America — are coming to a close.»
Anti-retrovasjon på Toten!

Hva som bygges her er et gigantisk nytt vann-/avløpssystem for subeksurbanittene oppunder Totenåsen, hvor vann pumpes opp fra 100 m under havets overflate til 500 moh., for så å ledes ned igjen til Mjøsa gjennom renseanlegget på Skreia.

Uten de suburbane bunkerne ville dette vært unødvendig.

2016 var året da drømmen om tekno-Nirvana sprakk!
«Suspend all your assumptions about our ability to continue the familiar arrangements of the present day. We are passing through a difficult transition and I don’t think it will lead to the techno-nirvana that many are expecting. In fact, I think we are likely to lose many of the technological advances that we have come to take for granted, starting with the ubiquity of the Internet — which depends, after all, on a completely reliable electric grid. We are heading into a contraction of techno-industrial activity and probably an eventual contraction of population. We have to make things smaller, more local, and finer.

If you could go back in time to the year 1950, to Cadillac Square in the center of downtown Detroit, and interview a proverbial “man-on-the-street” there about the future, he might have had a hard time grokking what actually happened to the place after 1970 — the astounding devastation that occurred without a war taking place. Likewise, I think the American public fails to see the probable arc of the current story. We are expecting nothing except more technological magic, and that is sure to leave a lot of people disappointed.» - James Howard Kunstler
Vi entrer retrovasjonens tidsalder, hvor vi må forene gammel teknologi med hva som kan overleve av ny teknologi i en energifattig framtid.

Merk deg ordet RETROVASJON!

Innovsjon er ut, retrovasjon er inn.

La oss gå baklengs inn i framtida!

Relatert

    Saturday, November 26, 2016

    Priskurant fra Kloppen Trævarefabrik

    Dørproduksjon har alltid vært sentralt ved Kloppen. I dag produserer Kloppen Trevare Nordens beste innerdører, etter utsagn fra kvalitetsbevisste snekkere.

    Herlige smårutete vinduer, som er så sentralt i biofilia, og et tostjerners mønster i A Pattern Language!

    Før masseproduksjonens tidsalder. Merk at det også var smie ved Kloppen, en dårlig kombinasjon sammen med trevaren, og branntilløp var hyppige.

    Etter Arthur Thoruds død ble Thorudfløya produsert ved Kloppen Trevare, denne hadde ord på seg for å være av innlandets mest lettrodde båter.

    Kloppensøyla har også blitt et begrep. De første søylene ble levert til nabogarden Slagsvold, disse var tegnet av arkitekt Rudolf Bråthen, som ble svært populær hos storbøndene på Toten.

    Rudolf Bråthen tegnet seinere søylene til Rånåby, selvsagt laget ved Kloppen, og hvor Alf Prøysen arbeidet som grisdreng som ung. Sangen Dagros Kloppen og ´n Burmann på By stammer trolig fra denne tida, hvor By var en forkortelse for Rånåby.

    Se flere fotografier fra brosjyra hos Wikimedia.

    Kloppen Trevare er ikke like vakker som før, men ligger fremdeles vakkert til i kulturlandskapet ved Lenaelva, hvor det var en klopp med store steiner der man kunne komme tørrskodd over.

    Jeg ble født før barnehagenes tid og har innsett at jeg begynner å bli styggammal, særlig etter et nylig ryggprolaps.

    Derfor var det bestemor som passet meg i boligen ved Kloppen, sammen med oldefar Johannes Lindstad, som tilbrakte dagene med å gynge i gyngestolen. Mer husker jeg ikke av ham.

     Man kan si at Kloppen var min barnehage. Den gang var det et spennende sted, med gammelt sagbruk og lagerlokaler med mange rom, kroker, kriker og hemser. Her kunne man komme over alt mulig rart!

    Kan også erindre at jeg satt i flishaugen og så på mens gamlekara arbeidet.

    En gang falt søskenbarnet mitt i brønnen og det var like ved at det hele gikk galt, men heldigvis var bestefar i nærheten.

    De hvite indianerne

    - Er Vesten best? (podcast)


    Kommentar

    Det interessante her ville vel vært hvor mange av de hvite indianerne som vendte tilbake til det hvite samfunnet. Finnes det data på dette?

    Det er allikevel godt dokumentert at mennesker trives best i små inngrupper, Terje Bongard kommer inn på temaet i sin podcast hos Levevei.

    - Episode 66: Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati: http://www.levevei.no/2013/02/...

    Ross Chapin er ekspert på å bygge tun-stammer eller lommetun perfekt utformet for inngruppa: http://www.pocket-neighborhood...

    Jeg må si jeg synes synd på objektivistene med all denne nye forskningen om inngruppe-mennesket.

    Men ikke tro at konkurransen blir mindre i inngruppa, det blir bare en annen form for konkurranse, hvor det ikke er om å gjøre å være prangende (jamfør børstekalkunene og atlaskgartnerne), men generøs og oppofrende (jamfør araberskriketrosten, som Zahavi studerte i 40 år i Negevørkenen, og som la grunnlaget for teorien om handikapprinsippet, darwinismens "missing link").

    Hva som er viktig å forstå er at handikapprinsippet består av utgruppestrategier og inngruppestrategier. Vanligvis består dyreatferd kun av en av disse strategiene, mens mennesket er unikt i dyreverdenen og behersker begge, hvor vi kan veksle mellom en utgruppe-/inngruppestrategi avhengig av setting.

    - Det menneskelige grunnfjell: Følelser som tilpasninger til et førhistorisk liv: https://afordweb.wordpress.com...
    Relatert:
    Libertarianere hevder ofte at ikke-aggresjons-prinsippet inkluderer eiendom og kontraktsfrihet som en del av selveie. Grunnlaget for utvidelsen av selveie til ens eiendom er John Lockes argument som sier at man kan erverve eiendomsrett over en naturlig ting som ikke tidligere har en eier ved at man bygger noe ut av det og dermed gjør det til en del av ens selv. Senere handel av sed eiendom (eksempelvis salg eller leie) er en overføring av denne retten. Hvis noen bruker aggresjon mot ens eiendom, bruker man samtidig aggresjon mot individet. Når det gjelder kontraktsfrihet innebærer selveie at man har frihet til å handle uten å bli utsatt for aggresjon. - Wikimedia
    Merk at John Loche utformet sin filosofi for adelen, ikke for settlerne, som seinere omformet hans filosofi for å kunne tilrane seg de innfødte amerikanernes land med loven i hånd.

    PermaLiv passerer 500.000

    En liten milepæl i PermaLivs historie, halvmillionen er passert! Dette skjedde fredag 26. november 2016. Stusselig, vil nok mange bloggere si. Men husk, de aller fleste bloggere skriver kun for seg selv og sine to beste venner. Ikke at det er noe galt i det, men allikevel er det hyggelig med litt besøk. Selv om statistikk sier at nye besøkende i gjennomsnitt kun tilbringer 36 sekunder på en blogg.

    Diagram over de mest populære landene blant folk som har tilgang til å se bloggen
    OppføringSidevisninger
    USA
    186042
    Norge
    127489
    Russland
    29399
    Tyskland
    25918
    Frankrike
    21636
    Ukraina
    18381
    India
    5361
    Kina
    3871
    Sør-Korea
    3527
    Storbritannia
    3150

    Statistikken viser at norskamerikanerne er de mest trofaste følgerne av Permaliv, deretter innfødte nordmenn med 60.000 færre sidevisninger, før man faller med nesten 100.000 til mine venner i Russland.

    Hurra!

    En sjeldent god podcast om allmenningenes muligheter og historie

    - Hvordan kan vi løse kampen om jordas ressurser?
    I denne episoden av podcasten Politikk og Røvere er gjesten Linn Sandberg, stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Programledere er Lars Erik Berntzen og Jonas Bergan Dræge, som er doktorgradstipendiater ved det Europeiske universitetsinstitutt i Firenze.

    Friday, November 18, 2016

    Tre lommelandsbyer på Østlandet

    Det er frustrerende å se at de som bygger landet fremdeles befinner seg på amatørstadiet innen økososial design, eller integrativ økososial design, som er enda bedre for å beskrive en prosess som aldri tar slutt. For slik er god design, i konstant endring, lik naturen selv. Denne mangelen på kunnskap finner vi i alle ledd, hos arkitektene, byråkratene, politikerne, utbyggerne og ingeniørene. Ikke bare at de mangler kunnskap, den kunnskapen de har er biofob, og ødelegger slik både relasjonene mellom mennesker og mellom mennesket og naturen.

    Ross Chapin er den arkitekten som klarest har forstått hvordan å hente fram de beste kreftene i mennesket gjennom å aktivt designe for inngruppa.

    Her står han tilfreds foran et av sine lommenabolag, og han har virkelig all grunn til å være stolt!

    Klikk i bildet for en forstørrelse.

    Det Norge vi har bygget etter krigen er ikke verdt å elske, men også hva som var verdt å elske har vi ødelagt. I sin bok ”Skønhedens befrielse” maler Morten Skriver ut for oss hvordan denne ødeleggelsen har herjet hans hjemland Danmark, hvor hans barndoms kulturlandskap og byer gjennomgikk en altomseggripende heslighetsprosess. Utvilsomt har denne prosessen medvirket til å fylle det moderne mennesket med en biofob angst, for alternativet er å innse at vi i vår forvirring har ødelagt våre omgivelser. Vi lever med en uoverkommelig kognitiv dissonans.

    I boka ”After Progress” (2015) av John Michael Greer definerer han biofobia på følgende vis: ”En gjennomtrengende terror og et hat mot biologisk eksistens som former det vanligvis unevnte fundamentet for så mye av samtidskulturen”.

    Det finnes imidlertid mennesker som ikke har latt seg oppsluke av en biofob samtidskultur, og noen av disse har skrevet viktige bøker som igjen kan fylle våre hjerter og sinn med biofilia, eller kjærlighet til livet. Jeg vil her kort presentere tre bøker av særlig betydning.

    Menneskeforståelse bør
    være fundamentet
    for god design.
    Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon”, av atferdsøkolog Terje Bongard, er kort og godt den beste og mest helhetlige boka om menneskeatferd som noensinne er skrevet. Den er pensum på legestudiet, men burde absolutt også vært pensum for arkitekter. Jeg vil si det så sterkt at ingen arkitekt burde fått lov til å tegne så mye som en strek uten å ha lest ”Det biologiske mennesket”, for hvordan kan de designe for mennesker uten å vite hva et menneske er, og hvorfor vi er som vi er?

    Pocket Neighborhoods – Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, av den amerikanske arkitekten Ross Chapin, bygger på et av de viktigste trekk ved det biologiske mennesket, nemlig inngruppa. Idealet hos de som bygger landet er utgruppa, materialisert gjennom bilindustriens eneboliger og Le Corbusiers tårnet i parken. Utviklingslinja går fra den engelske hærskapsboligen til den suburbane eneboligen som til slutt ble stablet på høykant for å gjøre den mer tilgjengelig for arbeiderklassen. Parken, som var ment å omslutte tårnet i parken på samme vis som for den engelske hærskapsboligen, er det i dag lite igjen av. Begge typologiene ble skapt ut fra ideen om å forlate den kaotiske, tradisjonelle byen, og leve rene liv borte fra byens larm. Bolig, arbeid og fritid er her separate enheter som ikke under noen omstendighet må blandes, for da kan kaoskreftene tilsmusse det rene suburbane paradiset.

    Tårnet i parken - den ultimate demokratisering av den engelske hærskapsboligen.

    For det suburbane mennesket er det private det helligste i livet. Man lever atomiserte liv hvor man realiserer seg selv, hvor allmenningene er døde og konkurranseinstinktet råder. Vi kan tydelig se hvordan dette gir seg utslag i stadig større eneboliger, som man kan fylle med stadig flere ting, og som spiser opp alle forsøk på energieffektivisering. Denne utgruppekonkurransen er etter økonomen Torstein Veblen selve fundamentet for den økonomiske veksten. Nate Hagens kommer inn på det samme i slutten av sin forelesning ved Hawaiis universitet, et mesterlig foredrag anbefalt av Terje Bongard.

     
    Terje Bongard: Veldig bra. Jeg forsøker jo å holde slike foredrag, men det er svært krevende å holde hodet kaldt hele tiden. Se særlig 40.20 og 45.50. Det eneste han mangler er en politisk løsning ala RID-modellen. Vi har nå startet oversettelsen av boka vår, og håper å få den ferdig i år. Vi må ha noe mer å gå for, noe som kan erstatte vekstøkonomien.

    I lommenabolaget kveler vi de mørke kreftene i handikapprinsippet, grunnlaget for all menneskeatferd, gjennom aktiv bruk av inngruppa og de gode inngruppekreftene. Mennesker trives best i inngrupper, i stammefellesskapet, og det at vi har utradert inngruppa i våre fysiske omgivelser er av de viktigste årsakene til den fremmedgjøringen det moderne mennesket kjenner på. I inngruppa søker man ikke sosioøkonomisk status gjennom prangende atferd, slik dette kommer til uttrykk i en suburban setting gjennom store McMansions, Porche i garasjen, privat hjemmekino og hytte med boblebad på fjellet. Nei, i inngruppa er det generøsitetsprinsippet som gjelder, de som bryr seg mest om fellesskapet, om allmenningen, oppnår her høyest sosial status. Det er disse kreftene som må dyrkes fram i et samfunn som har bærekraft som mål!

    Inngruppedesign!

    Her er det ikke McMansions og biler som gir status, men det å ha omsorg for allmenningen, å være generøs.

    Klikk i bildet for en forstørrelse.

    Ross Chapin er verdens fremste økososiale arkitekt, den som best forstår hvordan å sy sammen sterke småskala samfunn med identitet og trivsel. Til formålet har han utviklet et sett designnøkler som må følges, er disse svakt til stede blir inngruppefellesskapet svakere, og i verste fall kan det oppstå et lommehull hvor man utdefineres som et utgruppemonster. Da er lommehelvetet løs, en skjebne jeg ikke unner min verste fiende. Pushwagners Klaxton blir barnemat til sammenlikning.

     
    I foredraget fra Tankeranglingsfestivalen forklarer Bongard hvordan inngruppa fungerer.


    A Pattern Language” av Christopher Alexander er en av verdens mest solgte bøker om arkitektur, hvis ikke den mest solgte, og i 2017 har den 40-års jubileum. I denne anledning har jeg foreslått en ”Pattern Language”-konferanse i Hurdal. Boka beskriver hvordan alt henger sammen med alt i et nettverk av mønstre, hvor disse til sammen danner sterke og sammenvevde menneskelige økosamfunn.

    Terje Bongard er en beundrer av lommenabolagene til Ross Chapin, og Chapin gjør det klart at han ikke kan uttrykke sin gjeld til Christopher Alexander.

    Mens lommenabolagene popper opp i USA og småhusbevegelsen applauderes av celebriteter som Oprah Winfrey, har ikke Norge et eneste velfungerende lommenabolag å vise til. Vi er fullstendig akterutseilt, vi har forspilt oljeformuen på modernistisk ikonarkitektur og nordmenn har blitt et folkeslag av selvopptatte utgruppe-egoister. Dette kan vi nå gjøre noe med!

    For øyeblikket ligger det til rette for å bygge tre lommelandsbyer på Østlandet, i kommunene Gjøvik, Østre Toten og Hurdal, som er nabokommuner i en nord-sør-akse. Realiseres disse lommelandsbyene blir de liggende som perler på ei snor, men i tre veldig ulike kommuner. Hurdal ligger i de dype skoger, Østre Toten befinner seg på landets mest fruktbare matjord, mens Gjøvik er mjøsregionens største bykommune. Dette kan bli et unikt perlekjede med tre særegne lommeperler, som vil gjøre verden stum av beundring.

    Mjøspromenaden strekker seg ca tre km hver veg nord og sør for Hunnselva, men nordover ligger den stort sett på baksida av RV. 4. Sørover derimot får man god kontakt med Mjøsa, hvor den ble etablert på fyllmasser fra Fjellhallen for å komme på utsiden av flishoggeriet på Huntonstranda.

    Wikimedia.



    Nylig har indrefileten i Gjøvik sentrum, Huntonstranda, blitt frigjort. Her har Hunton Fiber hatt flishuggeriet sitt, og stedet har vært dominert av store flishauger. Dette skal nå flyttes i sammenheng med ny fabrikketablering. I noen år har Hunton produsert trefiberisolasjonen sin av polsk furu, men denne produksjonen flagges nå hjem til Gjøvik, hvor man skal benytte norsk gran. De lange fibrene i grana vil gi et unikt isolasjonsprodukt, hvor naturfiberens isolerende egenskaper kombineres med god varmelagringskapasitet, meget gode fuktbuffrende egenskaper, god støydemping, lagring av CO2 samt null avfallsproblemer. Det bygningsbiologiske Norge har grunn til å glede seg!

    Huntonstranda er en glimrende mulighet til å etablere verdens første og største bylommelandsby, bygget opp av chapinske lommenabolag. Ross Chapin er klar på at dess mer sentralt et lommenabolag ligger, dess mindre kan lommehusene bygges uten at hyttefølelsen setter inn. Dette grunnet tilgangen til offentlige friområder, det tredje rom og andre kulturtilbud. Beliggende midt i byen med fem minutters gange til den nye skysstasjonen er det en selvfølge at bilen bannlyses fra lommelandsbyen. De som ønsker tilgang til bil får heller inngå i bilringer, som har potensial til å redusere biltettheten til en trettendedel.

    Utsyn mot Hveemsåsen fra Balke kirke, hvor friluftslegenden Nils Faarlund igjen vandrer etter å ha vendt hjem fra Hemsedal til slektsgården på Toten. Min største opplevelse sommeren 2016 var å vandre en runde sammen med Faarlund etter Hveemsåsens stier.

    Faarlunds klatre- og filosofivenn Arne Næss var en sterk talsmann for lommelandsbyen, og var i sine vyer overbevist om at vi i framtida ville bo i små hus rundt felles tun.

    Wikimedia.

    For noen år siden var det et initiativ for å etablere mindre økosamfunn på Østre Toten, men jeg fikk en følelse av at politikerne helst så at dette var noe som skulle stues vekk i bortgjemte gutuer. Det var ingen virkelig entusiasme, men fantes det noen særlinger som ønsket å bo slik var det greit så lenge de holdt seg i utkantene. Derimot var det en enorm entusiasme å spore da de i en skuff gjenfant et 1970-talls ferdigregulert exurbant "eden" på Hveemsåsen over Skreia, hvorpå ordføreren entusiastisk proklamerte at noe slikt ville de aldri fått lov til i dag.

    Hadde disse menneskene lest Ross Chapins bok ville de grått av glede over at dette vidunderlige området på Skreias tak, ved de flotte turstiene på Hveemsåsen, ikke langt fra Lenaelva hvor storørreten igjen vandrer, med utsyn mot Totenåsen, Mjøsa og de fagre totenbygder, ikke var gått tapt til det suburbane. Lommelandsbyen er det som best tjener mennesket, inngruppa bærer i seg løsningen på alle de problemer menneskeheten står overfor, det er her de beste egenskapene i menneskenaturen kommer til sin rett. Alt dette er klart og tydelig beskrevet i "Det biologiske mennesket".

    Å ofre dette området til destruktive og utdaterte suburbane modeller vil være en forbrytelse, men fremfor alt vil det være en tapt mulighet. Lommelandsbyen tilbyr det moderne mennesket stammesamfunnets fortrinn i fornyet form. Inngruppa er det viktigste verktøyet vi har for å rette opp igjen en skakkjørt verden, Terje Bongard har vist oss hvorfor, Ross Chapin hvordan. De som er fiender av lommelandsbyen er fiender av sivilisasjonen og våre barns framtid. Hvis du ikke tror meg, les Bongards bok!

    Den gamle delen av Hurdal økolandsby har en god morfogenesisk karakter, men mangler gode tun. Den nye delen av landsbyen har et kaldt, mekanisk uttrykk, men vi får håpe tunene vil bli bedre definert, selv om det er langt igjen til kvalitetene vi finner i de chapinske lommetunene.

    Skal økolandsbyen bli en suksess bør byggetrinn to og tre utformes i samsvar med designnøklene for lommenabolaget.

    Wikimedia.

    Heller ikke i Hurdals økolandsby ser de ut til å ha lest boka til Chapin. De er nå inne i en hektisk byggeperiode, men de tunene de har designet mangler flere av designnøklene, og de har ikke forstått verandaenes rolle som bindemiddel mellom det private og fellesrommet i hjertet. Dette er utrolig synd, og jeg anbefaler at landsbybeboerne nå kaster seg over den store lommenabolagsboka og setter den videre utbyggingen i ro til etter ”Pattern Language”-konferansen. I det minste bør tredje og siste byggetrinn av økolandsbyen bygges opp som en lommelandsby!

    Det er trist å se at husene i Hurdal økolandsby ikke har spor av det viktigste designelementet for å skape gode mellommenneskelige fellesskap, hvilket er lommeverandaen.

    Lommeverandaen fungerer både som lim og membran. Som lim ved at den er bindemiddelet mellom det private og fellesrommet, som membran ved at den gir en gradvis overgang mellom disse to elementene i livet.

    Det er viktig at inngangen plasseres til siden, slik at det private tiltar innover i verandarommet.

    Wikimedia.


    Lommelandsbyen er ikke noe som skal stues vekk. Den skal være i sentrum av våre steder og vår bevissthet, vår stolthet, vårt framtidshåp. Min anbefaling er at disse tre kommunene nå går sammen og innleder et samarbeid med Ross Chapin og hans prisbelønte arkitektteam. Vi er gitt tre unike muligheter. Vi har kunnskapen vi trenger. Alt vi nå mangler er entusiasme og evnen til å tenke nytt!

    Ressurser:

    - Pocket Neighborhoods: Building Blocks for Resilient Communities. Pamflett av Ross Chapin som beskriver kjernekonseptene i et lommenabolag. Skriv ut og del!

    - Jordreform endret landskapet. Artikkel som viser at før jordskiftereformen av 1859, inspirert av de amerikanske settlerne, var det vanlig i Norge å bo rundt fellestun.

    Hos VD.

    Featured Post

    Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

    Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...