Tuesday, April 3, 2018

Grenda mi kunne oppnådd kultstatus

Grenda mi var kjernen i bedehuskulturen rundt Totenåsen, hvor Totenåsens apostel holdt til. Kronborgsætergrenda kunne vært på full fart mot kultstatus nå! Vi kunne satt grenda på norgeskartet, ja på verdenskartet. Sist måned har PermaLiv hatt 34112 sidevisninger fra USA, dette er norskamerikanere som er interessert i røttene sine. PermaLiv er en liten blogg. Hva er det ikke totningene har gått glipp av?


Til min overraskelse fant jeg at denne artikkelen snart har nådd 3000 sidevisninger. Den var morsom å finne igjen, har foretatt noen små oppjusteringer og republiserer den til glede for nye lesere.

Les om mange nye funn og tanker om Per Post her!

- Bedehuset nærmer seg kultstatus. Artikkel i VL. I VD her.
Ungdommene på Skjærgårds, snakket om retro-stil og vintage. Når bedehusene står tomme eller er i ferd med å bli solgt, blir interiøret og den gamle kulturen en del av det ­kollektive minnet. Det er med på å fortelle historien om hvordan et lokalsamfunn var.
Magnus Johansen Dahl, Totenåsens apostel, i yngre år.

Jeg har nettopp fått i hende et eksemplar av Fellesmisjonens 100-års jubileumsbok, og kan her se at Dahl var en kraftig og bredskuldret fyr. Det er derfor neppe tvil om at det var han som med rå muskelkraft opparbeidet Nygardseterdammen i Olterudelva, slik jeg har skrevet om det i artikkelen Vår rurale arv.

I Dahl fant vi alle egenskapene fra vårt lands storhetstid i en og samme person. Han var småbrukeren som fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk, han var inkarnasjonen av Isak Sellanraa.

Han var vandringsmannen som fant lykke og hell og vant hele Totenåsen for sine føtter, lik Espen Askeladden.

Men fremfor alt var han symbolet på de norske grendenes storhetstid, hvorav grenda hans, Kronborgsætergrenda, var av det ypperste av norsk grendekultur!

Nå har det gått med de norske grender som med de norske tettsteder, de har blitt en del av vår nasjons tragedier, hvorav grenda mi er av de som har falt dypest.

Var Dahl kommet tilbake til grenda si i dag ville han satt Pris Herren på hylla, funnet fram Klagesangene og kledd seg i askestrie.

Dypøkologien er også mye studert av norskamerikanere, snart skal utgis et storverk om Sigmund Kvaløy Setreng i Kanada. Tenk hvilket markedsføringspotensial det ville vært for Toten å koblet elvebruket Grythengen opp mot elvemennesket Setreng, hvor hans filosofi ble realisert i praksis. Han som tråkket sine ungdomssko i Øverskreien.

Sigmund Kvaløy Setreng var også Øverskreiing i sine ungdoms år, men viselig nok har han forsøkt å skjule sin tilknytning til Toten i sitt ettermæle. Nå feires han som en helt i Nord-Amerika, men på Toten er han glemt. Hadde totningene ønsket seg litt "goodwill" ville de gjort elvebruket Grythengen til inkarnasjonen av elvemennesket Setreng, hvor hans filosofi ble realisert i praksis. Men totningene forakter økofilosofien, og ser derfor heller at Grythengen omforvandles til et trofe for Servoglobus.

FOTO: JENS PETTER SØRAA

Kombinasjonen Setreng og Totenåsens apostel ville blitt dynamitt. Vi ville blitt kjent i hele det norskamerikanske miljøet, vi ville blitt laget reportasjer om i Washington Post, vi ville blitt omtalt i Lonely Planet som et 5-stjerners reisemål.

Men dere har forskuslet alt! Dere er visjonsløse! Totningene mangler selvrespekt!

Skreiens bedehus, som opprinnelig var ei "stuggu" donert av storgarden Holmstad, ble satt opp av Totenåsens apostel og grendefolket i fellesskap.

Dette bedehuset var sentrum for Fellesmisjonen, her talte Totenåsens apostel til sine sambygdinger, det var her han var hjemme.

Bedehuset skulle vært ivaretatt som en del av aksen Skreiens bedehus, grendeportalen Grythengen, storgarden Holmstad hvor vekkelsen på Toten startet i 1892, Holmstadengen hvor Dahl hadde sitt småbruk av nasjonal klasse, hvoretter det hele koblet seg opp til Dahlsleden, i fotefarene til Totenåsens apostel til vennesamfunnene rundt Totenåsen.

All denne identiteten har dere gitt slipp på. Ja, det virker på meg som om dere ønsker å utradere ALLE spor etter denne identiteten, denne kulturen, unik i verdensmålestokk. Som om dere fryder dere over å dra herr Fossemøllens øyensten så langt ned i søla som det er mulig å komme.

Som om dere var en ødeleggelseskult!

Så hva er forskjellen på ungdommene på Skjærgårds og Bjørn Eidsvåg som står på scenen i Oslo? To ulike generasjoner som bearbeider en definerende kultur. Som forskeren peker på, ungdommens forhold til bedehuset var mye mer konfliktfylt for 20-30 år siden. Det bedehuset Eidsvåg portretterer er fra en tid med store generasjonsmotsetninger, ikke bare på bedehuset. Han var en «bondestudent» med langt hår som møtte likesinnede på Menighetsfakultetet. Den gangen avstanden mellom lavkirkelig og høykirkelig, bygd og by, arbeider og akademiker var større enn i dag.

De unge kan synge bedehussanger av full hals fordi det vekker følelser fra en svunnen tid, av noe autentisk og sterkt. Når Eidsvåg inviterer publikum til allsang, er det med litt mer ironi og konfrontasjon. Eidsvåg opponerer mot, og er dermed på et vis bærer av en kultur og en kulturkamp de unge ikke kjenner.

I et sekularisert og postmoderne samfunn fyller vi symboler og ytre tegn med nytt innhold. Vi leker oss med bruddstykker av noe som en gang hadde sterk symbolsk betydning, men som med vår relativistiske innstilling ikke lenger peker tilbake til noe. På nettportalen Finn finner man mange gamle Jesusbilder til salgs. Ytre sett er det bedehus-kitsch . Samtidig er disse bildene, med Jesus med hyrdestav i den ene hånden og et lam i den andre, et minne om og en kommentar til bedehusfolkets sterke og følelsesmessige forhold til Jesus. Det reflekterer mye av kjernen i bedehusbevegelsen. En kjerne moderne mennesker kan la seg fascinere av.

Eidsvåg blir med sin forestilling en predikant som forteller den unge generasjonen at det ikke er så enkelt som å leke seg med bedehus-kitsch. Han vil ikke la dem gi slipp på historien, og selv om forestillingen sårer har den også en misjon. For bedehuset er ikke bare et mikrokosmos av norsk kultur. Bedehuskulturen ligger latent i hver enkelt av oss. Den representerer vår hang til å moralisere, stemple og fryse ut. Den representerer vår evne til varme, fellesskap og inderlighet.
Om Skreiens bedehus fra fellesmisjonsboka:

"Som nevnt ble møtene holdt i heimene det første tiåret i foreningens virke. Det ble ofte trangt om plassen, da de fleste husene ikke var så store (da var de fleste husene små med mange mennesker, nå er de realiseringer av "the American Dream" med få mennesker, og ingen husmøter). Spørsmålet om et bedehus i Skreien dukket naturlig opp. Og tanken ble realisert allerede i 1899. Da var det at kjøpmann Per Holmstad (som gikk under kallenavnet Per Post) gav til misjonsforeningen en stuebygning på Holmstad som han og hans kone Helene bodde i. Huset ble flyttet og reist på ny der det nå står. Tomten ble i realiteten gitt til foreningen av grunneieren Nils Røndningsby. I skjøtet står det - symbolsk - kjøpesum kr. 40,-.

Huset ble restaurert i 1938. Salen ble snudd. Det ble ny oppgang og garderobe i første etasje."

---------------

"Den representerer vår evne til varme, fellesskap og inderlighet."

Ikke minst den første tiden, da Dahl stod på prekestolen, var det nok særlig disse tre ordene varme, fellesskap og inderlighet, som representerte bedehuskulturen rundt Totenåsen. For som det står i lokalhistorie-wikien:

"Det som karakteriserte både Dahl og Treider var at de regnet seg som lutheranere, men ikke ønsket å bære noen "luthersk etikett". Dahl var en såkalt rosenianer, som støttet den svenske vekkelsespredikanten Carl Olof Rosenius (1816-1868). Han kom over C.O. Rosenius' skrifter da han var skomakerlærling i Oslo. Haugianerne kritiserte den rosenianske strømningen for å "gjøre veien til himmelen så brei at en kan både ride og kjøre, men skal en frykte og elske Gud må en bruke beina."

I kritikken av Dahls virke kunne neppe noen ord falt mer på steingrunn. Han, skomakeren, som vandret trofast rundt Totenåsen år etter år, for å pleie alle vennesamfunnene som vokste fram i hans fotefar. Hadde haugianerne rett i sin kritikk var det da neppe noen som fryktet og elsket Gud slik som Totenåsens apostel.

---------------

Merk den massive asfalteringen og utvidelsen av vegen til en lite koselig anti-grendeveg. Deretter fikk man en bred sykkelveg tilpasset de nye gigant-traktorene til småbøndene i Øverskreien, slik at de kan rydde den med snøfreserne sine. Disse traktorene er på størrelse med en skurtresker i gamledager.

I min barndom var det fremdeles trygt å gå etter vegen, hvor vi fikk sitte på med sleden til Johan Vestby hjem fra skolen, etter at han hadde vært et ærend nede på Skreia med fjordingen.

Tenk at det i denne grenda, hvor man for noen tiår siden lystig gikk over åsen på besøk hos vennesamfunnene i Hurdal og Kolbu, som om det var en liten søndagstur, nå knappest finnes gående mennesker, annet enn noen skolebarn.

Disse menneskene ville man nok aldri fått inn på bedehuset igjen. Nei, man måtte ha bygget et kjøpesenter for dem, slik de har gjort det på Straume.

Jeg kan knappest forestille meg noe mer ynkelig og patetisk enn de nye kjøpesenterkristne!


Var det ikke for M.J. Dahl ville neppe Knut Anders Sørum stått i Stjernekamp i dag. I likhet med Sørum var Totenåsens apostel svært glad i sang og musikk, og det var denne tradisjonen Sørum ble født inn i på Skreiens bedehus.

Min far, selvlært trekkspiller og fast deltaker i fellesmisjonsmusikken siden fylte 12 år, ble litt skuffet over at den rike musikktradisjonen fra Fellesmisjonen ikke ble bredere omtalt i jubileumsboka. Her var mange dyktige musikere som burde ha kommet bedre fram.

Var Knut Anders født 100 år tidligere ville han nok turnert sammen med Magnus på hans ferder rundt Totenåsen. Hvor gjerne skulle jeg ikke ha hørt Sørums tenor sammen med Dahls dype basstemme, syngende sammen fra Pris Herren!

Les intervju med Sørum:

Stjernens kamp

Foto: Birgit Solhaug

"Med Guds ord blant hverdagsmennesker : Fellesmisjonen 100 år : 1899-1999".

-Wikimedia.

Hjemmet til Magnus Johansen Dahl i Holmstadengen forfaller i stillhet. Her, hvor den fremste representanten for norsk grendekultur levde størstedelen av sitt liv. Her, hvor han vant Landbruksselskapets diplom for sitt gode jordbruk, den gang agrikultur fremdeles var kultur og ikke redusert til en industriell prosess.

Ble oppringt av ei utenbygds fra som hadde kommet over Fellesmisjonsboka på et bruktmarked og sett mine fotografier fra Holmstadengen. Hun var en dyktig akvarellkunstner og ønsket å få vite hvor stedet ligger, for å få det ned på lerretet i lystige akvarellfarger.

Ja, intet kan vel passe bedre enn muntre pastellfarger for dette stedet. Det var en lykkelig tid, Dahl forkynte et lykkens budskap, den gang mennesket fremdeles hørte til et sted.

---------------

De subeksurbane bunkerne som omkranser Grythengen, som er den første av de to engene etter Kronborgsætergrenda, grendeportalen, elvebruket framfor noen, burde vært resirkulert i ei grendeklynge rundt Holmstadengen, som vokterne av arven etter Dahl.

Slik kunne jeg og mine etterkommere gjennoppta vår misjon som vokterne av herr Fossemøllens øyensten.

Slik kunne grenda mi virkelig oppnådd kultstatus!

Grythengen var den første av de to engene etter grenda mi, stedet skulle i dag stått som en stolt grendeportal, men ble ofret til Servoglobus, som er vår nye gudinne.

Om Even Helmer Holmstad i fellesmisjonsboka:

"(Even) Helmer Holmstad (1874-1943), Østre Toten, var gårdbruker av yrke og drev Grythengen i Skreien. Han ble omvendt under M. J. Dahls vekkelse like etter 1890, og fikk en lang tjeneste i Fellesmisjonen. Allerede i 1912 kom han med i styret og fikk også vervet som kasserer. Begge disse oppgavene skjøttet han med trofasthet i omtrent 30 år. Ellers var han også formann i Skreiens misjonsforening, og sammen med sin kone Otilie hadde han et hjem der både predikanter og andre troende venner alltid var velkomne."

Det var utvilsomt et nært og spesielt forhold mellom min oldefar og Totenåsens apostel. De bodde på hvert sitt elvebruk, på hver sin eng, i den grenda de begge elsket. Disse to brukene var nabobruk etter Olterudelva.

Bildeserie som viser hvorfor elvestedet Grythengen skulle stått som den fysiske manifestasjonen av Øverskreiingen og elvemennesket Sigmund Kvaløy Setrengs økofilosofi

Alle fotografiene er "in-camera".

Et siste bilde av Grythengen før teknokratene kommer med pumpehuset sitt. Hvem vil med hånda på hjertet proklamere at det her vil bli vakrere med et pumpehus?

Fra låve til pumpehus.

Pumpehuset kommer ned mot krysset. Ovenfor her var vaskedammen, hvor kvinnene vasket klær, og helt øverst hvor grunnmuren til låven og kjørbrua var, var brønnen. Ovenfor her gikk stien hvor Helmer Holmstad den eldre gikk ned dalsida til filosofibjørka si.

-Flickr.

-Wikimedia.

Her gikk herr Fossemøllen og Helmer den eldre fra Grythengen ned til Olterudelva. I dag leder stien opp til ingenmannsland og har mistet sin mening, en av mange ugjerninger ved dette elvebruket. Rett ovenfor der stien kommer ned i dalen står bjørka Even Helmer fredet.

-Flickr.

Tenk at den store herr Fossemøllen gikk her!

-Flickr.

Bjørka min oldefar Helmer Holmstad fredet. Tenk hvor vidunderlig alt var på hans tid. Først gikk han forbi brønnen, som gav liv. Deretter ned stien fra Grythengen til Olterudelva, som bugnet av bekkeørret. Der stien kom ned stod denne bjørka, som var stor allerede på hans tid, og som han anså for hellig og befalte at ingen etterkommer skulle røre.

Under denne bjørka satt min oldefar og filosoferte over livet, til elvas liflige toner.

Seinere kom Valbydalen, hvor Roger Ruud debuterte innen hoppsporten som guttunge. Hoppbakken medførte et stygt inngrep i det hellige stedet omkring bjørka, men hun fikk heldigvis stå, selv om mang en hopper var på nippet til å gli inn i treet.

-Flickr.

Telthuset til Fellesmisjonen står på grunnmuren til den første Solhaug trevare.

Strekningen etter Olterudelva forbi Grythengen huser fine ruiner etter gammel vannkraftsindustri, som ble opparbeidet av Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) og hans sønner, som kom fra gården Fossemøllen ved Kvernumsstrykene på Skreia, nå Kvernum bruk, hvor fossemøllingsslekta drev omfattende sagbruks- og møllerivirksomhet. Han fikk bo ved husmannsplassen Grythengen under Grythe, kanskje mot at han drev mølle for gården ved Olterudelva?

-Flickr.

Satt skovlhjulet her?

-Flickr.

En mektig mur med vannkanal nedenfor skovljulet .

-Flickr.

En gammel slåmaskin.

-Flickr.

Her satt garantert min bestefar og kanskje min oldefar. Nå har skogsvaflene slått seg ned her, en favoritt for eldstejenta på tur.

-Flickr.

Et melkespann fra Grythengen, som endte sine dager nede i dalen. Småbruket huset tre kyr.

-Flickr.

Steinfyllinga hvor herr Fossemøllen og hans sønner kjørte 1400 hestelass med stein under rydding av vollen.

-Flickr.

Kraftige granlegger, masse mat for trekryperne, som det er gode bestander av etter dalen.

-Flickr.

Rådyrstien over der potetåkeren til Per Post (Per Holmstad) en gang lå. Her er det fin skogsbunn de liker å kvile på. Han levde før min far ble født, den gang Grythengen var en husmannsplass under Grythe.

-Flickr.

Steingjerdet Per Post la opp helt nederst i Grythengen, som seinere ble grensegjerde da stedet ble frigitt som husmannsplass.

I tillegg til å være postbud var Per Post vaktmester ved Skreiens bedehus, hvor han bodde i første etasje sammen med sin kone Helene.

-Flickr.

I denne dammen ville ved min tilsynekomst bekkeørreten pilt i alle retninger i min barndom. Grunnet massiv grøfting oppe på Totenåsen er nå ørreten borte.

-Flickr.

Det er tett mellom steinene i herr Fossemøllens ruindam, som gav kraft til skovlhjulet. Nesten som om mayaene skulle ha bygget den.

-Flickr.

Fjorårets bilde av ruindammen, da dagens bilde ikke ble helt vellykket.

-Flickr.

I dag får de subeksurbane kraften fra høgspentnettet, som flere steder krysser Olteruddalen, og under de fleste av disse krysningspunktene har det gått jordras.

Grythengen er stygt herjet av en rekke høgspenttraseer, en svært urettferdig skjebne, da stedet har massevis av kraft til eget bruk fra elva, sola og skogen.

-Flickr.

Det gamle elveløpet til Olterudelva øverst i Grythengen. Elva fant nytt leie under en større flom på 1950-tallet.

-Flickr.

Vintereplene i hagen ved Grythengen er modne nå, de er ikke så søte som de andre eplene, men har bedre holdbarhet. Da vi var barn pakket vi dem i papir og lagret dem kjølig, slik at de holdt seg helt til jul.

-Flickr.

Ofte har jeg mareritt fra Grythengen. Mitt siste mareritt var at herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns datter var forsvunnet i et lite mørkt hull i berget under Grythengen, hvor jeg ropte inn, men måtte innse at hun var borte for alltid.

Heldigvis våknet jeg og innså at hun lå ved min side, men fra Grythengens kjød er hun borte for alltid, forsvunnet i et mørkt hull av heslighet, kjennetegnet ved vår tid, hvor intet er hellig, hvor vi arbeider dag og natt for å kutte røttene til historien og landskapet.

Flickr.

1 comment:

  1. Herlig artikkel om bedehuskunst og bedehusets "revival" i Vårt Land!

    - Kunsten som aldri var kunst:

    http://www.vl.no/reportasjer/reportasje/kunsten-som-aldri-var-kunst-1.909874

    Slik kunne vi hatt det på bedehuset til Totenåsens apostel!

    - Historisk juletrefest på Fosen bedehus:

    http://www.vl.no/historisk-juletrefest-pa-fosen-bedehus-1.908223

    ReplyDelete

Note: Only a member of this blog may post a comment.

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...