My Blog List

Friday, February 12, 2016

Frodig i Gamla stan (Biophilia and Healing Environments)

Tenk å bo her, midt i Gamla stan med en egen liten park i bakgården. Uten en bil i gatene. Hadde det ikke vært fordi modernistisk liberalisme har gjort menneskelig sivilisasjon dummere enn en hvilken som helst gjærkultur, kunne vi alle levd slik.

Nå er det kun de som er villige til å bla opp fra 10 millioner SEK, som kan nyte denne formen for biofil luksus.

I dag angrer jeg meg bittert fordi jeg ikke slo til og kjøpte leilighet ved vårt forrige besøk i Gamla stan, dengang svenskekrona var nede på 80-tallet.

Gamla stan, Skandinavias eneste Village Town!

Wikimedia.

Biophilia and Healing Environments

Biophilia and Healing Environments, a 10-part series in Metropolis. Available together as a booklet both on paper, and online, published by Terrapin Bright Green LLC, New York.

Anbefalt lesning for alle som bryr seg om våre byer og tettsteder. Av min gode venn og støttespiller Nikos A. Salingaros.

Our biology should dictate the design of the physical settings we inhabit. As human beings, we need to connect with living structures in our environment. Designers thus face the task of better incorporating healing strategies into their work, using factors that contribute to the biophilic effect. 17th, 18th, 19th, and some 20th century architecture show the healing traits of biophilia. After that, architects ignored complex human responses to the built environment in their enthusiasm for the supposed mechanical efficiencies of the industrial approach to placemaking. Design that uses biophilia considers the inclusive, “bottom-up” processes needed to sustain our health. When ornament is coherent with the rest of a structure, it helps connect people to their environment, and creates a positive, healing atmosphere. Biophilia shows how our evolutionary heritage makes us experience buildings viscerally, and not as intellectualized abstractions. This thinking juxtaposes the focus on innovative form for its own sake with biophilic design.

Down a Stairway from Norra Benickebrinken

A man walking down a stairway from Norra Benickebrinken to Österlånggatan.

Thursday, February 11, 2016

The Organic Wholeness of the Small Town Street

The organic wholeness of the small town street was a result of common, everyday attention to details, of intimate care for things intimately used. The discipline of its physical order was based not on uniformity for its own sake, but on a consciousness of, and respect for, what was going on next door. Such awareness and respect were not viewed as a threat to individual identity but as necessary for the production of amenity, charm, and beauty. These concepts are now absent from our civilization. We have become accustomed to living in places where nothing relate to anything else, where disorder, unconsciousness, and the absence of respect reign unchecked. - James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere", page 185


Västerlånggatan Street seen from Järntorget Square in Gamla stan, Stockholm

Mystisk skikkelse i Baggensgatan

Wednesday, February 10, 2016

Den suburbane kulturen anno 2016; dvs. den nye norske kulturen

Lesningen av James Howard Kunstlers bok "The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's Man-Made Landscape", skrider sakte framover. Og jeg bøyer meg stadig dypere i støvet for denne klarsynte giganten og hvordan Kunstler med sitt uovertrufne språk, humor og sarkasme, beskriver den vitsen vi og vår kultur har blitt. Her er nok en liten lekkerisken for tenkende lesere:
Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody's version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over.

These housing "products" represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves. - Kunstler, side 166
Denne amerikanske søppelkulturen er det at herr Fossemøllens øyensten, grenda mi, det totscansce landskapet, ja vår nasjon har gått tapt til!

Kunstler fortsetter:
The physical envelope of the house itself no longer connects their lives to the outside in any active way; rather, it seals them off from it. The outside world has become an abstraction filtered through television, just as the weather is an abstraction filtered through air conditioning.

The car, of course, is the other connection to the outside world, but to be precise it connects the inhabitants to the inside of their car, not to the outside world per se. The outside world is only an element for moving through, as submarines move through water. - Kunstler, side 167
Slik er altså den suburbane kulturen anno 2016, dvs. den nye norske kulturen. For med Sigmund Kvaløy Setrengs død har vi ikke lenger to kulturer på norsk jord!

Med Sigmund K. Setrengs bortgang døde den norske kulturen ut. Tilbake står vi med en reindyrket suburban kultur, med raserene suburbanitter. Ingenting annet!

Foto: Jens Petter Søraa

‘The Follies of Free Love’

Thanks for sharing Oyvind. Sorry to hear about the loss of the fish, but sounds like the small river still passes by which is a nice sound. I ghost wrote a book via an alias name, ‘The Follies of Free Love’. A woman that was born in Sweden in about 1880 hand wrote a book about her life and I just fixed the grammar and sentence structure so it could be easily read in English. She immigrates to Denmark, then later takes a steamer via a couple of stops in Norway. There she sees the Fram (a wooden ship that went up into the arctic) in a Norwegian fjord. The steamer then goes to NY, then she takes a train to Chicago, then is in SF just a couple months before the 1906 Earthquake, on to the Philippines, then back to SF to live in the SF bay area and her descendants are still here and friends of mine. The Fram is now on display in Oslo. Some day I want to go on a tour of the locations in the book in Sweden, Denmark and Oslo, Norway. It’s a fascinating life story in which she is most of the time single and very sought after. The book is cheap and available as an E-book from Amazon.com – not in paperback yet. - Stilgar Wilcox

Monday, February 8, 2016

Herr Fossemøllens øyensten


Jeg ble født til jorden for å hegne om og videreføre herr Fossemøllens øyensten. Av hjertet er jeg helt og fullt en fossemølling, et elvemenneske. Min smerte over å ha tapt stedet er omvendt proporsjonal med den glede herr Fossemøllen kjente over å ha vunnet det.

Publisert hos Kulturverk søndag 31. januar 2016.
Maskinen er komplisert. Det er ikke naturen og heller ikke menneskesamfunnet. La oss kalle det som aksepterer og bygger på tid for det komplekse. Det kompliserte er stivt; det komplekse er mjukt og bøyelig og gir etter litt når det trengs, og derfor er det varig. Det alvorlige med vår samfunnsutvikling er at den utgjør et forsøk på å styre det komplekse som om det var komplisert. Når de styrende er væpnet med et teknogrep om jorden kan dette forsøket gå langt. Så langt at ødeleggelsen blir total når demningene er overfylte, når tida tar sitt igjen.  – Sigmund Kvaløy Setreng, Elvetid (2014)

"I stedet for å styrke og nære våre røtter gjør vi vårt beste for å rive dem opp. Fremskrittet helliger all udåd!"

I løpet av det siste året har jeg blitt bevisst at jeg er en fossemølling, etter min forfar Even Michelsen Fossemøllen, født 1798. Han utvandret til Amerika i 1871, 73 år gammel. Ingen dårlig bragd for en så gammel mann på den tiden. Mye har jeg undret over hvorfor han tok dette navnet. Var han en møllermester nede ved Kvernumsstrykene på Skreia? Disse betydde mye for den lokale økonomien.

Jeg mener å ha lest at de som satt på fallrettighetene i sin tid måtte skatte tilsvarende fem storgårder på Toten. Men så viktige var de neppe på slutten av 1800-tallet, med dampmaskinen og den industrielle sivilisasjons inntog. Kanskje ble Fossemøllens mølle utkonkurrert og han forlot sitt livsverk for å søke lykken over havet på sine gamle dager?

Hans sønn Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) ble ikke møllermester, men husmann under gården Gryte i Øverskreien, bygda oppunder Totenåsen. Husmannsplassen fikk han kjøpt på slutten av 1800-tallet, og jeg kan føle på den gleden han måtte oppleve over å være fri bonde på dette vakre stedet. Han kalte stedet Gryteengen, hvilket tyder på at han slett ikke hadde hatt det så verst under modergården. Gryteengen var herr Fossemøllens øyensten.

Gryteengen var en vever liten skjønnhet, og man kan enda sanse hennes grasiøsitet fra tiden før hun ble berørt av det “avanserte konkurranse-industrielle system”, også kjent som akronymet AKIS. Dette kjennemerket for vår tids hegemoniske orden ble fanget i ord av den tidligere øverskreiingen Sigmund Kvaløy Setreng, På engelsk er det betegnende at denne metastrukturen forkortes som ACID [syre]: ”Advanced Competitive Industrial Dominion”.

Fossemøllens ruindam

Dessverre måtte herr Fossemøllen oppgi sitt stolte navn for å få sin utkåredes hånd, Marie Andersdatter Holmstad fra storgården Holmstad litt lenger oppe i grenda. Dette fordi hun syntes hun fikk så lite i medgift at hun i allfall ville beholde navnet. Utrolig synd! Jeg er ingen holmstading. Av hjertet er jeg en fossemølling, et elvemenneske.

I vest avgrenses Gryteengen av Olterudelva, min barndoms elv, hvor jeg ble formet som elvemenneske. Dette var den gangen elva var rik på bekkeørret. Min far var ekspert på å fange disse med hendene, noe han lærte i sin barndom. Jeg husker vi kom hjem med y-kvister fulle av ørret, de største kunne være oppunder halvkiloen.

Selv lærte jeg aldri teknikken, men har senere lest at man må nærme seg dem langsomt og stryke dem varsomt. Trolig aktiverer man da paringsinstinktene, slik at de blir som paralyserte. På 1980-tallet kollapset imidlertid bestanden av bekkeørret i Olterudelva. Min teori er at all grøftingen oppe på Totenåsen medførte ustabil vannføring, og kanskje tørket den rett og slett ut?

Kronborgsetergrenda ligger på 400-500 meters høyde. Når det er en halvmeter med snø nede ved Mjøsa kan det være halvannen meter her oppe ved Totenåsen. Under siste istid ble også all steinen skjøvet opp fra flatbygdene og etterlatt her oppe. Men det var ikke bare steinen innlandsisen skjøv med seg oppunder Totenåsen, men også den rike jorda som er gammel havbunn. Å finne fossiler av blekkspruter og trilobitter er ikke uvanlig langt oppe i Olterudelva. Så selv om det er mye stein, vokser det som om jorda var magisk. Etter en av Totens bygdebøker er det kun i lommer i Skåne og i svartjordsbeltet i Ukraina man finner tilsvarende jordsmonn.

Der elva renner forbi Gryteengen vitner mange spor om en rik aktivitet. Flere kjerreveier for hest går på skrå opp dalsiden. Det ble også konstruert en demning over elva med fallkanal og vannhjul, om denne først drev ei mølle vites ikke? Uansett er det sikkert at Fossemøllens sønn Johan Solhaug etablerte sin første trevarebedrift på stedet.

Da herr Fossemøllen byttet bort sitt slektsnavn for sin fagre brud, ble hans eldste sønn hetende Helmer Holmstad. Han var småbruker på Gryteengen, landhandler på Olterud og satt i styret til A/S Handelslaget for Skreia. Aller mest kom han til å bety for arbeidet i Fellesmisjonen, hvor han var i styret for Skreiens misjonsforening, var aktiv i oppbyggingen av Skreiens bedehus og var søndagsskolelærer i Lensbygda.

Fellesmisjonen var et barn av husmannssønnen, skomakeren og lekpredikanten Magnus J. Dahl fra Spydeberg. Hans følgere ble lenge kalt “dahlitterne”. Særlig sterkt stod fellesmisjonen nord i Hurdal og sør på Toten, derav de mange giftermålene som ble inngått over Totenåsen. Helmer var av de første som ble omvendt ved et vekkelsesmøte på gården Holmstad i 1893.

Hjul fra gammel slåmaskin i Olteruddalen

"Av hjertet er jeg helt og fullt en fossemølling, et elvemenneske. Min smerte over å ha tapt stedet er omvendt proporsjonal med den glede herr Fossemøllen kjente over å ha vunnet det."

MASTENE

Min bestefar forpaktet storgårder rundt omkring på Østlandet, men i motsetning til sin bror Markus – som ble storbonde på Hammastad i Vestbygda – ble han aldri sittende på noen av dem. En gang mens han forpaktet en gård ved Kløfta og skulle hjem på sommeren for å se om småbruket Gryteengen på Toten, stod høyspentmastene der. Han hadde ikke hørt noe om dette på forhånd og ble nok litt forbannet, men fikk forhandlet seg fram til en liten erstatning i ettertid.

Høyspentmastene står etter det meste av dalkanten, de krysser dalen over Gryteengen to steder og passerer rett foran våningshuset. Også lavspenttraséene gjør små innhogg. Ifjor vår kom noen og hogg ned en stor hegg som hadde lent seg over bekken fra jeg var barn. Uheldigvis lente den seg også over strømkabelen. For meg ble det så tomt etter den. Relativt til sin størrelse er herr Fossemøllens øyensten meget preget av ledningstraséer. De går som kloremerker gjennom skogen der denne avsluttes brått åtte meter til hver side av mastene.

PLASTRØRENE

Fram til siste halvdel av forrige århundre var Gryteengen en oase av rent vann. Brønnen kom fra ei sikker ile. Selv under tørkesommeren i 1947 kunne man stole på denne. I brønnen var det sluppet bekkeørreter som levde i rundt 20 år, fram til de ble spiddet på høygaffelen av en ubarmhjertig sjel. Øverst i jordene skal det være ei vannåre en halvmeter under bakken, hvorfra min bestefar anla vanningsanlegg med selvfall. I skogen springer det fram to små bekkeløp fra grunnen, og nede i dalen går Olterudelva med vann fra Tjuvåsen. Stedet ville fortont seg som et fata morgana for størstedelen av jordens folk.

For å sikre kommunens innbyggere beste vannkvalitet ble det til slutt bestemt å hente råvann fra Mjøsas dyp, som er et sjikt som er helt upåvirket av overflatevann og begynner ved omkring 200 meters dybde. Nå skal også Kronborgsetergrenda tilknyttes Skreia renseanlegg og sirkelen sluttes. Man pumper vann fra 100 meter under havets overflate til 500 m.o.h, for så å føre kloakken ned igjen til Skreia og slippe renset vann ut i Mjøsa. Den godeste herr Fossemøllen ville ristet på hodet og tenkt at vi er fullstendig gale.


ENEBOLIGENE

De eneboligene som i dag sitter på Gryteengens skuldre tynger henne ned, og hun ville framstått med en helt annen utstråling og letthet uten disse. De burde selvsagt ikke vært bygget, noe som er enkelt å se i ettertid da de er ektefødte barn av moderniteten. Allikevel er det ikke vanskelig å forstå at man tenkte annerledes på denne tiden, med den massive propagandaen som ble satt i gang for den suburbane eneboligen av General Motors, Walt Disney Company og amerikanske myndigheter.

Funksjonalismens sjefsideolog Le Corbusier promoterte eneboligen som fremtidssamfunnets fremste velsignelse, og det er påfallende hvordan den første av disse ved herr Fossemøllens øyensten er som en oppfyllelse av denne arkitektens profeti fra 1935:
By og land vil forenes; fra mitt kontor skal jeg bo 30 kilometer i én retning, under et furutre; min sekretær vil også bo 30 kilometer unna, i motsatt retning, under en annen furu. Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid … nok for alle.

ET STEDS-OG GRENDETAP

Jeg ble født til jorden for å hegne om og videreføre herr Fossemøllens øyensten. Av hjertet er jeg helt og fullt en fossemølling, et elvemenneske. Min smerte over å ha tapt stedet er omvendt proporsjonal med den glede herr Fossemøllen kjente over å ha vunnet det. Som Sigmund Kvaløy Setreng skrev i boka Elvetid:
Et grunnleggende behov hos mennesket er altså behovet for å vokse opp i en kulturtradisjon som det kan kalle sin egen, slik at det kan oppnå en identitet – uten identitet, intet helt menneske og ingen menneskelig frihet. En identitetsgivende kultur er en frukt av et nært, egenartet og langvarig samspill med et spesielt sted og med særegne naturvilkår. Identitet er også forutsetningen for sam-funn og for folke-styre, for disse krever individer som tar ordet og som kan bidra med noe eget.
Men det er ikke kun jeg som har mistet identitet, også grenda har lidt et identitetstap. På alle nivåer er Gryteengen vevd sammen med grendas historie. Småbruket ligger som en inngangsportal nederst i Kronborgsetergrenda, og når rotstokken er syk har heller ikke treet det bra.

Som Gryteengen er en del av Kronborgsetergrenda, er grenda en del av Toten. Derfor vil også bygda som helhet miste identitet, og Totens kulturlandskap forringes. Mange totninger nedstammer fra den enkle husmannen Fossemøllen og nye slekter har oppstått i hans kjølvann. Gryteengen er en del av våre røtter og vi burde vært meget forsiktig med disse. I stedet for å styrke og nære dem gjør vi vårt beste for å rive dem opp. Fremskrittet helliger all udåd!

Fossemøllingseple

"Kanskje vil en etterkommer av min datter i en fjern framtid kunne bøye seg mot jorden på Gryteengen og kysse den, slik at stedet kan vekkes til nytt liv?"

TILKNYTNINGEN TIL SERVOGLOBUS

Mitt håp var at det gjennom arbeidet med nytt vann- og avløpssystem kunne startes en prosess for å tippe Gryteengen over mot hva Christopher Alexander betegner for system-A, gjennom adaptiv morfogenese (responderende stegvis omforvandling). Men selvsagt ble jeg ignorert, som om jeg var en stein på bunnen av Olterudelva. De styrendes teknogrep om herr Fossemøllens øyensten skal vris om enda noen hakk. For dem er alt hva som ikke kan veies og måles irrelevant, og mine følelser for Gryteengen betyr like lite for dem som Nils Faarlunds opplevelse av fri natur.

I brevet fra teknisk etat står det at det vil utbetales erstatning for det nettverket av syntetiske plastrør de skal grave ned på kryss og tvers av Gryteengen, og trærne de skal hogge skal jeg sjenerøst nok få beholde. Men hva skal vi med disse digitale pengene etter en deflasjonskollaps? I beste fall blir det da små sølvmynter som blir gangbar mynt.

Intet kan kompensere for bortfallet av herr Fossemøllens øyensten. Allikevel ville jeg vært takknemlig hvis man kunne skape en økolandsby på Skreias tak, hvor min og andres familier kunne få leve meningsfylte liv. Nå ønsker de også å ødelegge Skreia, det mest autentiske tettstedet rundt Mjøsa, ved å krone det med hva urbanisten Nathan Levis beskriver som et suburbant helvete (se “Skreia er tapt i mitt hjerte“).

Gryteengens skjebne er nært knyttet til tilknytningen til Servoglobus, den industrielle sivilisasjons gudinne og Gaias motstykke. Herr Fossemøllens øyensten har blitt liggende i veien for tilbedelsen av Servoglobus, og har blitt ofret til hennes velbehag. Sigmund Kvaløy Setreng beskrev denne entiteten slik i boka Elvetid:
[…] en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell […] hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robotoperasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig […] en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske.
Stabbur på Gryteengen

HÅPET

Om kveldene leser jeg eventyr for min eldste datter, og av hennes favoritter er fortellingen om Tornerose. Det slår meg at Gryteengen er som Tornerose, da herr Fossemøllens øyensten er stukket av AKIS og blitt forgiftet. Men kanskje kan forbannelsen en dag brytes? Kanskje vil en etterkommer av min datter i en fjern framtid kunne bøye seg mot jorden på Gryteengen og kysse den, slik at stedet kan vekkes til nytt liv? Derfor har jeg kommet til at det beste man nå kan gjøre er å la arven etter herr Fossemøllen falle inn i sin tornerosesøvn, og sove giften av seg. Skogen ved dalen vil vandre over vegen og dekke jorda herr Fossemøllen sleit på for å skaffe mat til seg og sine. Hvor småfuglene, sammen med elvas sang, kan få ære herr Fossemøllens minne.

Valget er klart: “Hvis vi ikke bor der vi arbeider forspiller vi livene våre, og vårt arbeid også.” – Wendell Berry and the New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

ETTERORD

Herr Fossemøllen levde i en tid hvor alle aspekter ved livet var integrert i det lokale, teknologiske så vel som det sosiale. Den suburbane livsstilen er tredelt, hvor man veksler mellom fritid, arbeid og hjem. Bilen er hva som holder det hele sammen. Johan Solhaug skrev i sin beretning at det var ei svært mørk tid i Skreien før vekkelsen kom til bygda. Og det virker som om tida etter at predikant Magnus J. Dahl kom til Øverskreien var preget av optimisme og samhold. Vekkelsen startet etter Kronborgsetergrenda, hvor Dahl drev småbruket Holmstadengen, som fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Her stod lekkristendommen sterkt lenge. Nå er både nærbutikken og bedehuset i bunnen av grenda borte, og hjemmet til denne karismatiske forkynneren som fikk slik betydning for vårt distrikt neglisjeres.

Bekkeørreten er borte. Gryte, Sundby, Vestby og Holmstadengen har forsvunnet som levende gårdsbruk og herr Fossemøllens øyensten har sluttet å skinne. Til slutt en stor takk til Inger-Marit Østby og det fantastiske arbeidet du har gjort for å dokumentere historien etter grenda vår! Du vokste opp øverst i Kronborgsetergrenda, på Østby, jeg i bunnen av grenda. Et par ganger har jeg sett deg etter veien, men fikk aldri snakket med deg, et symptom på vår atomiserte tidsalder. Østbys artikler er en uvurderlig kilde til å forstå den rike historien etter Kronborgsetergrenda, som Gryteengen, herr Fossemøllens øyensten, var en levende del av.



Artikler av Inger-Marit Østby:

Fellesmisjonen

Skreiens misjonsforening

Skreien (Østre Toten)

Vevegrenda

Helmer Holmstad

August Holmstad

Johan Solhaug

Magnus Johansen Dahl


Relatert

Elvens hemmeligheter

Skreia er tapt i mitt hjerte

Design-nøkler for lommenabolaget

Lommedemokratiet

Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet

Fri natur og forutsetningene for vårt folkekjære friluftsliv

«Verktøyet» som abstraherer bort fri natur


Se flere fotografier her

Sick Suburban "Homes" are Increasing while Income is Decreasing

It's all about "keeping up with the Joneses!"
"Keeping up with the Joneses" is an idiom in many parts of the English-speaking world referring to the comparison to one's neighbor as a benchmark for social class or the accumulation of material goods. To fail to "keep up with the Joneses" is perceived as demonstrating socio-economic or cultural inferiority. - Wikipedia
The suburban home gets up the worst in human behaviour, growing the dark side of the force! (the handicap principle). It's all perfectly described in Terje Bongard's book "The Biological Human Being".


US homes have gotten huge — offsetting the gains from energy efficiency

Today’s new homes are 1,000 square feet larger than in 1973, and the living space per person has doubled over last 40 years

The alternative to this madness is of course building pocket neighborhoods, where the good side of the force can thrive in an in-group setting!

Better Together: Small House Living Thrives in a Community


An in-group growing the bright side of the force, with small houses forming a small house cluster gathered around common land. McMansions don't give status in an in-group setting!

See Nate Hagens talk about human behavior ecology and the "Joneses" from 37 minutes here

Pål Steigan som Norges James Kalb

Norge er et underlig land. I USA er en av de argeste polemikerne mot den liberale fascismen den konservative katolske advokaten James Kalb, som har skrevet den glimrende boka «The Tyranny of Liberalism».

Her i nisseland er derimot den konservative kommunisten Pål Steigan den uovertruffent beste kritikeren av det liberalistiske tyranniet!

På samme vis som det innen litteraturen foregår en utrenskning av reaksjonære ideer, renskes alt av tradisjonell/menneskevennlig arkitektur vekk i byggingen av Norge.

Hele Bjørvika-prosjektet er en manifestasjon av den liberalistiske fascismens seier, og møter alle med sin glisende, seierssikre tanngard når de ankommer Norge sjøveien. Norge er en sjøfartsnasjon, og ved å kle sjøsiden av vår hovedstad med modernisme viser de for all verden at her er den liberale ideologien enerådende. Nazistene kunne ikke ha gjort det bedre!
Bjørvika-prosjektet er en manifestasjon av den liberalistiske fascismens seier.

Wikimedia.

Sunday, February 7, 2016

Utgruppekultur er ukultur

Grunnleggende finnes det kun to typer kultur: Utgruppekultur og inngruppekultur. To opplagte eksempler er den suburbane eneboligen kontra lommenabolaget. Terje Bongard foreslår at vi beveger oss vekk fra utgruppe-kulturene og inn mot inngruppe-kulturene. Ja, faktisk presenterer han en inngruppe-kultur som eneste løsning for at den menneskelige sivilisasjon skal overleve! Lytt til samtalen med Bongard hos J.A. Arnfinsen på Levevei:

- Episode 66: Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati

Se også hvordan boligstørrelsen jevnt og trutt har økt i USA som en følge av de negative suburbane utgruppe-handikappkreftene (Bongard bruker atlaskgartneren som eksempel i sin bok, en jålefugl fra Australia):

- Sick Suburban "Homes" are Increasing while Income is Decreasing.

Syke suburbane "hjem"

Det snakkes så mye om å bygge et klimanøytralt samfunn. For en som har lest "Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon" og samtidig studert vossingen Gail Tverberg hos OurFinite.World.com, framstår det som åpenbart at dette er umulig innenfor en utgruppe-kultur som den vi har.

Uten en inngruppe-kultur i bunn vil alle våre forsøk på å skape bærekraft være som å kave i kvikksand, dess mer vi forsøker, dess verre blir vår situasjon. En inngruppekultur, hvor økonomien, demokratiet og boligen underlegges inngruppa, vil kunne gi oss fast grunn under føttene igjen.

Bongards bok burde være ei hovedbok for arkitekter, ikke kun for legestudenter. Slik det er i dag ser det ikke ut til at arkitekter kan noe som helst om human atferdsøkologi, som burde vært arkitektenes hovedfokus. Det ligger et stort ansvar hos arkitektstanden for at det gikk som det gikk med Hurdal økolandsby. Tross alt er det arkitekter som har hatt hovedansvaret for designet. Bongard er hard i sin dom:
MØNSTERET BYGGER PÅ AKKURAT DET SAMME, OG VILLE VÆRT ET GLIMRENDE CASE-STUDY HVIS DISSE “SAMFUNNSFORSKERNE” HADDE VÅKNET, MEN SOM DU PÅPEKER: VI MÅ FÅ KONTROLL OVER DET GIGANTISKE PRODUKSJONSAPPARATET. DET ER DET SOM TRUER EKSISTENSEN VÅR.
Mønsteret det dreier seg om er det alexandrinske mønster 37; House Cluster.

Et hederlig unntak er selvsagt Ross Chapin, som har utført en fenomenal case-study over dette mønsteret, som han har popularisert i sin bok "Pocket Neighborhoods: Creating Small Scale Community in a Large Scale World".

Bongard og Chapin, de to store ledestjerner for vår veg mot inngruppekulturen! La oss dyrke inngruppekulturen! La oss underkaste oss denne i pur livsglede!

Verdens første egentlige økolandsby, dvs. som ikke har et spirituelt fundament men et reint permakulturellt utgangspunkt, er David Holmgrens "Crystal Waters Ecovillage" i Australia.

Denne ble etablert samtidig som "A Pattern Language" ble lansert, og gjorde et sterkt inntrykk på Holmgren, som er en av permakulturens grunnleggere. Det var forresten på en av hans nettsider jeg kom over Christopher Alexanders arbeider første gang, og som vekket min nysgjerrighet.

I Crystal Waters Ecovillage spilte mønster 37 en sentral rolle, og husene ble gruppert etter dette mønsteret. At Norges første økolandsby ikke har tatt lærdom av verdens første økolandsby, er for meg ei stor gåte? Har de ikke fått med seg "A Pattern Language" sin rolle for mønstertenkningen som står så sentralt i permakulturen, og at nettopp denne boka var inspirasjonskilde for verdens første økolandsby?

Med utgivelsen av Ross Chapins bok framstår det hele som enda mer uforståelig. Vil gjenta hva Sarah Susanka, som skrev bestselgeren "The Not So Big House" og hvor Chapins lommenabolag illustrerer flere kapitler, skriver om hans bok:
Every few years a book comes along that profoundly shifts the way we think about a subject, and when we look back a decade or so after its publication, we see a dramatic shift brought about by the thoughts that book contains. I believe that the book you have in your hands right now is such a game changer. The model of community it describes provides a missing link in our longing for home, and a better place to live. My fervent hope is that it will provide people around the country with the vision and the inspiration to shape thriving pocket neighborhoods of their own. In my opinion this is the way to a vastly more livable and more sustainable future for our cities, for our towns, and most important, for ourselves. - Sarah Susanka, Raleigh, North Carolina, January, 2011.
Måtte utgruppe-kultur bli ut og inngruppe-kultur inn!

Den store lommenabolagsboka! Kjøp den her.

Dette innlegget bygger på en kommentar hos Kulturverk.

Les mine KV-artikler:


Saturday, February 6, 2016

5 kjennetegn ved meningsfylt arbeid

Meningsfylt arbeid er en aktivitet som oppfyller fem kjennetegn:
  1. Den framstår med klar nødvendighet som materielt livsgrunnlag.
  2. Utfordringene er mangfoldige og har sammenheng, slik at menneskets eget, alltid medfødte mangfold av evner lokkes fram og fører til personlighetens utfoldelse og modning; - blant annet utfordrer kroppen ved en så variert omgang med landskap og en så direkte kontakt med natur, materialer og emner at den bygger ferdigheter i å skjelne mellom kvaliteter, blant annet god og dårlig form.
  3. Utfordringene er slike at menneskets evne til solidaritet, lojalitet og dets samarbeidsferdigheter utvikles.
  4. Produktene (varer og tjenester) fremmer liv - i natur og samfunn - og bryter ikke ned, skader, forurenser.
  5. Arbeidet frambyr samfunnsmessig viktige områder hvor barn kan delta i det - ikke bare som lek, men på en måte som både voksne og barn oppfatter som nyttig; det samme gjelder for gamle, og i prinsippet for alle grupper innen et samfunn.
- Sigmund Kvaløy Setreng, "Identitet og meningsfylt arbeid", Elvetid, side 127

Hodeløse prinsesser

Wikimedia

Friday, February 5, 2016