Monday, September 25, 2017

Grythengen på Toten mandag 25. september 2017

Stabburet til tippoldefar representerer siste rest av Kronborgsætergrendas genius loci.

Gamlefar hadde vært og kjøpt ny epleskreller og stakk innom etter noen vinterepler.

Et av vintereplene som skal gjennom den nye skrellemaskina.

Eple fra de to andre epletrærne i hagen.

Nedfallsfrukt. I gamle dager kunne man levere disse på nærbutikken og få eplemost i betaling.

Herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns døtre fikk ikke leke mye i sandkassa ved Grythengen denne sommeren. Egentlig skulle dette vært deres hjem, men herr Fossemøllens øyensten ble ofret til Servoglobus og det subeksurbane.

Grendas splitter nye bedehus, hvor det er tilbedelsen av Servoglobus, modernitetens gudinne, som står i fokus.


René J. Bakke forklarer permakulturen, den suburbane kulturens motstykke, hvor Servoglobus er forbannet og man lovpriser Gaia, vår jord. En mann som er en sann bærer av ekte rural kultur, en av det rurale Norges siste håp. Måtte han lykkes!

Egentlig skulle jeg vært godt igang med å lage til en kulturvandring for grenda mi nå, med informasjonstavler, nettsted og brosjyre. Men jeg kan ikke lede grendevandrere forbi dette ondskapens hus, der det står som et gravmonument over en tapt grendekultur, opphøyet på en pidestall, hvor det håner tunet på Grythengen, grendas velkomstsportal.

Trafikkfarlig er det også. Var pumpehuset plassert på nedsida av krysset, slik jeg ønsket, ville man ikke stengt for sikten. Biler kan komme raskt ovenfra, og er det glatt er det ikke lett å stoppe.

Her på nedsida av krysset skulle pumpehuset stått, helst gravd inn i bakken og overdekt med torv. Om de øverst oppi ved Kronborgsætra skulle komme til å få litt dårligere vanntrykk om morgenen noen ganger, fikk ikke hjelpe.

Et trist syn, bekken under brua mi er fremdeles knusk tørr, selv om det har regnet i hele september. Så ingen tvil om at vannåra forsvant da de grov over vegen sist vinter. Her var fullt av bekkeblom og maigull om våren, og selv gjennom den verste tørrsommer stod det dammer under brua.

Kommer til å be kommunen om at de legger en vannslange inn til bekken som kan renne i sommerhalvåret fram til ila kommer tilbake. Tenk at her skal man pumpe råvann fra 230 meters dyp i Mjøsa til grenda oppunder Totenåsen, hvor vannet har kommet opp av bakken i all tid.

Pussig å tenke på at saksbehandleren i kommunen bøllet med skjemaene sine gjennom hele vinteren, for så å kreve at jeg måtte hyre et konsulentfirma for å utrede skjermingshaugen min, den som ble prosjektets eneste suksess. Men at bekken min kunne forsvinne, nei det ble ikke konsekvensutredet, og i ettertid har jeg ikke hørt det kvekk.

Brua er foresten et 62 cm bredt container softflor fra da vi bygde opp fabrikken, som jeg mistet etter en skitur sist vinter. I sannhet en helvetetsvinter!

Ellers mimret jeg og gamlefar, vi oppsummerte våre karrièrer fra han begynte på Snippen snekkerverksted ved Tømta i Hurdal til 2,5 kr timen, og jeg i Holmstad Trevare AS til 12 kr timen, fram til jeg brått ble kastet ut av fabrikken min av Fyrsten.

Årets julegave: Steigans lille røde

Bestill fra Ford forlag.

Kommentar
.

Vi har rosabloggere, og vi har rødbloggere. Hvor de førstnevnte er deilige og dumme, er sistnevnte farlige og djerve. Aldri hadde jeg trodd en rødblogger kunne overgå rosabloggerne, men nå har underet skjedd i selveste rosaland. Måtte det ikke bli et blaff!

At Steigan gjør som erkedruiden og publiserer sine essay og artikler i bokform, er storartet. J.M Greer konkluderer med Steigan i at kapitalismen er selvutslettende.

– THE EXTERNALITY TRAP, OR, HOW PROGRESS COMMITS SUICIDE
a) Every increase in technological complexity tends also to increase the opportunities for externalizing the costs of economic activity;

b) Market forces make the externalization of costs mandatory rather than optional, since economic actors that fail to externalize costs will tend to be outcompeted by those that do;

c) In a market economy, as all economic actors attempt to externalize as many costs as possible, externalized costs will tend to be passed on preferentially and progressively to whole systems such as the economy, society, and the biosphere, which provide necessary support for economic activity but have no voice in economic decisions;

d) Given unlimited increases in technological complexity, there is no necessary limit to the loading of externalized costs onto whole systems short of systemic collapse;

e) Unlimited increases in technological complexity in a market economy thus necessarily lead to the progressive degradation of the whole systems that support economic activity;

f) Technological progress in a market economy is therefore self-terminating, and ends in collapse.
Greer ser for seg at resultatet av historiens første globale sivilisasjon vil ende i historiens første globale mørke middelalder.
“I’m not particularly in favor of the collapse of our civilization into a new dark age; I just see it as inevitable, given the idiotic choices of the recent past.” – John Michael Greer
Det mest idiotiske valget har vært å holde fast ved kapitalismen, monsteret som steg ut av vår industrielle sivilisasjon, med sin spede begynnelse på den engelske landsbygda på 1700-tallet. Seinmiddelalderen var derimot ei kulturell og lokaløkonomisk blomstringstid, som opplysningstidens filosofer og tenkere valgte å disfavorisere i egen selvforherligelse.

Det har vært en glede å følge Steigan siden jeg ble klar over ham etter radiosamtalen mellom ham og Bongard hos Verdibørsen i 2012. Men mens Bongards stemme har stilnet, runger Steigans stemme høyere enn noensinne. Allikevel vil jeg ikke klandre Bongard, han er kun et menneske, og han har forklart oss hvorfor kapitalismen framkaller det verste i mennesket, samt at han har vist oss vegen ut av den hengemyra vi har kjørt vår sivilisasjon nedi.

Å bygge et bedre samfunn blir meningsløst så lenge vi holder oss med et kapitalistisk system, dette vil alltid bli ett museskritt fram og 1000 kjempeskritt tilbake. Derfor må vi først bli kvitt det kapitalistiske åket, så får vi ta fatt på oppgaven med å bygge en bedre verden for oss selv og våre barn i etterkant.

Derfor er det så viktig at Steigan mørbanker kapitalismen og det predatoriske markeds-/stats-duopolet, dag ut og dag inn, til dette tohodete monstret faller sammen av utmattelse, og allmenningene kan tre fram fra dets skygge og gjenerobre verden.

I tillegg ser det jammen ut for at Steigan kan være i stand til å transformere Tolfa til en post-kapitalistisk utopi, som kan gjøre Transition Towns – bevegelsen grønn av misunnelse!

Løp og kjøp folkens. Dette er årets julegave!

Modernism & Disconnection from Life

Norway is said to be a social democratic country, which means a 50 – 50 percent mixture of socialism and capitalism. The catch is that in the end there is no difference between these two ideologies. It is like mixing water with water — no matter how well you blend them, or in what ratio, the finished product is modernism. A separation of function (and people) is one of, or maybe even the most important dogma of, modernism, with devastating consequences for human life. This separation was common in the former USSR, and is common in today's USA.
Here we can see the radical nature of Berry's vision. Our entire economy, our very culture of work, leisure, and home is constructed around the idea of easy mobility and the disintegration of various aspects of our lives. We live in one place, work in another, shop in another, worship in another, and take our leisure somewhere else. According to Berry, an integrated life, a life of integrity, is one characterized by membership in a community in which one lives, works, worships, and conducts the vast majority of other human activities. The choice is stark: “If we do not live where we work, and when we work, we are wasting our lives, and our work too.” Wendell Berry and the New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects
The artificial separation of houses and work creates intolerable rifts in people's inner lives. Christopher Alexander
Isolation Street.

Sunday, September 24, 2017

Når kommer Sony A7R3?

Delta gjerne i diskusjonen hos Foto.no:

Etter denne tråden heller jeg mer og mer til Sony fullformat med e-fatning.

Imidlertid, da jeg kjøpte mitt 70D kom Canon med 80D nesten før jeg fikk pakket opp esken. Dette var en vond opplevelse, derfor har jeg nå bestemt meg for å slite med mitt 70D til Sony kommer med sin A7R3. Er det noen som kan si noe omtrentlig om hvor lenge jeg kan forvente å måtte vente før jeg kan tre over i fullformatets nye verden?

Videre lurer jeg på om Samyangs objektiver med e-fatning har den fantastiske automatiske øyefokusen til Sonys G-serie? Kan man forvente at også Tamron og Sigma vil ha tilsvarende automatisk øyefokus når disse kommer med e-fatning for fullformat?

Utvilsomt vil en slik øyefokus være svært nyttig når man opererer med store blendere på fullformat.

Med Sony A7r3 påmontert en Samyang FE 35mm f2.8, som på bildet, vil jeg pådra meg minimalt med oppmerksomhet. I motsetning til med en dinosaur fra Canon med zoom, som 5dm4. Dette er viktig, da jeg forrige natt kom fram til at en tilbaketrukket tilværelse i Tolfa er det ideelle for meg.

I Tolfa håper jeg å kunne ha regelmessige utstillinger i Pål Steigans nye kulturkloster. Imidlertid vil jeg satse på å utvikle Norges og Skandinavias beste nettsted for materialøkologi, med tilhørende annonseinntekter, som mitt hovedlevebrød.

Fram til Sony kommer med A7r3 vil PermaLivs nye nettsted om materialøkologi bli min hovedprioritet. Andreprioritet vil være å lære meg Lightroom. Fotografering vil i mellomtiden bli nedprioritert til tredjeprioritet, fram til A7r3 kommer på markedet. Da kan jeg endelig entre fullformatfotografiets magiske verden, og gjøre fotografering til førsteprioritet. Så får jeg håpe Steigan og hans kulturkloster holder dørene åpne for meg?

PermaLiv til Tolfa og allmenningene?

For meg har alle i dette landet blitt som fremmede, ja selve landet har blitt meg fremmed. I dag tidlig våknet jeg med en sterk følelse av at det eneste rette er å flytte ned til Tolfa, for å hjelpe Steigan med å gjøre denne byen til et fyrlys for allmenningene. Kanskje vil Tolfa da også kunne skinne som en ledestjerne for vårt bortkomne land? - Øyvind Holmstad
I dag skulle jeg egentlig vært på generalforsamling i Parkteateret for det nystartede mediaselskapet Mot Dag AS. Men som alltid når det er noe i hovedstaden jeg gleder meg til, ble det for mye som skjedde, jeg ble for oppspilt og fikk ikke sove. Når morgenen kommer er man totalt utslitt, og det er ingen vits i å dra. På samme vis var det da jeg skulle på økofilosofisk foredrag med Nils Faarlund i Oslo, så da dette ser ut til å være et repetativt mønster velger jeg for framtiden å holde meg borte fra spennende begivenheter i tigerstaden.

Uansett fikk nattens uro meg til å forkaste et lengre opphold på Filippinene til fordel for Tolfa. Da jeg fyller 50 år til våren har jeg simpelthen blitt for gammel til å farte rundt på motorsykkel, som en annen backpacker. Heller ikke vil det være noe særlig å være på farten borte fra familien.

Mange store fotografer anbefaler å bosette seg på et vakkert sted, hvilket Tolfa utvilsomt er. Her kan man bare gå ut døra og man befinner seg i de vidunderligste gater og landskaper, omgitt av kunstnere og intellektuelle. I Tolfa vil jeg leve et tilbaketrukket liv, men allikevel satse på å komme opp på et tilstrekkelig nivå til å holde utstillinger i Steigans nye kulturkloster, som han er umåtelig stolt av.

Grunnet at jeg søker tilbaketrukkethet har jeg videre gått vekk fra Canon 5dm4 og velger å vente på Sony A7R3. Ja, mange venter på dette kameraet, og hvor lenge man må vente vites ikke? Men med denne lille fullformten påmontert små fastobjektiver, som 24 eller 35 mm, vil man vekke minimal oppsikt.

17. november bærer turen til Abelvær for å lære Lightroom. Skjer det ikke noe eksepsjonelt før den tid, bærer nok turen til Tolfa på nyåret. Klarer ikke lenger å se for meg noen framtid i moderlandet, da alt og alle har blitt meg fremmed. Å lære italiensk blir en utfordring, men da Pål har klart det bør jeg også kunne.

Hva man skal leve av er ikke godt å vite? Tar opp igjen ideen med å lage Norges fremste nettsted for materialøkologi, med (forhåpentligvis) tilhørende annonseinntekter. Om det kan være noe å tjene på fotografering og skriving får tiden vise? Kanskje kan jeg bli vaktmester i kulturklosteret?

Jentene vil utvilsomt lære italiensk på rekordtid, og da Tolfa er Norges samarbeidsby nummer en, hvilket den italienske stat ser ut til å verdsette, bør de se dem som den ypperste form for kulturutveksling.

Måtte Tolfa bli Europas fyrlys på vegen mot de nye allmenninger!

Foto: Ra Boe

Relatert


Emozioni – Tolfa (Geir Tandberg Steigans bilder fra utstillingen Emozioni i Tolfa under TolfArte 2013)
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...