My Blog List

Wednesday, July 29, 2015

Jeg er en høysensitiv mann!

I mange år har jeg regnet meg selv som høysensitiv og vært stolt av det. Men at det finnes en forening for oss høysensitive hadde jeg allikevel aldri innbilt meg. Det at jeg ble klar over dette i dag må jeg takke kona for, da hun på biblioteket stoppet opp for å se på informasjonstavla. Og der lyste imot meg et lite ark med informasjon om foreningen for de høysensitive. Med en gang visste jeg at dette er foreningen for meg!

Som HS-person trives jeg best i stillhet i naturen med kaffekoppen og ei god bok

Tidligere har jeg blitt med i Norsk forening mot støy, men denne dekker bare en liten del av spekteret. Å bli utsatt for lys, biler, asfaltflater, tobakksrøyk, modernistisk arkitektur med mer er like ille. Sanseinntrykk oppfattes 3-5 ganger sterkere for høysensitive mennesker!

Vi høysensitive er som laven på trærne, og værer hvis det er noe galt i omgivelsene. Derfor må vi høysensitive ses på som en ressurs og en rettesnor for samfunnet. Problemet er at de fleste høysensitive er introverte, faktisk er 70 prosent av oss dette. Introverthet blir av mange sett på som et sykdomstrekk. Med Foreningen for høysensitive håper jeg vi kan få en introvert revolusjon. Ekstroverte er dessverre altfor ofte bøller, og til dels nyter de å utsette høysensitive mennesker for overstimuli, eller å latterliggjøre oss. Dette må det bli slutt på!

Å være høysensitiv blir vel neppe sett på som en maskulin egenskap, men vi menn er like sensitive som kvinner og andre dyr. Er det noe jeg merker på mine mange stopp ved norske byggeplasser er det fraværet av høysensitive menn. Hva jeg observerer er tvert imot en orkeaktig oppførsel, og denne orkaktigheten tror jeg dessverre dominerer byggebransjen som helhet. Kunne byggingen av Norge overlates til høysensitive menn og kvinner, tror jeg vi ville fått et langt bedre samfunn.

På testen før høysensitivitethet scoret jeg hele 23 av 27 poeng, og jeg kan derfor regne meg som superhøysensitiv.

Jeg har nå vært medlem av Foreningen for høysensitive i 30 minutter, og kjenner meg allerede meget bedre. Å være del av et fellesskap betyr mye for selvtilliten og motivasjonen. Ut juli er det halv pris på medlemsskap for menn. Bli medlem du også! Sammen er vi sterke!

Zeit = Geld - Krieg = Geld

Hey you!

Thanks again for the use of your picture. I sent my work in and it is now hanging somewhere in Berlin, thanks. I made it to the national round but actually I don't care, I just really enjoyed working on it. Maybe you will like it. I send the work in with a list of all the photographers that asked for credit. Hope you are doing fine!

Have a nice day!

Denise

Tåmåsstugua på Totenåsen

Hos Olavskilden Arbeidslag står følgende:

"Det eldste vi vet om denne plassen er at den hadde vært sæter for gården Ostvigen, og at den i 1836 ble solgt av Poul Hansen Ostvigen til Christian Andersen Undesløs. Dette kan vi se av en skyldsetningsforretning 19. des. 1836. Plassen oppgis til å være ca. 5 mål stor.

Den første vi vet som bodde her het Christian Taamesen. Dette kan vi se av en ”petisjon” som en arbeiderforening sendte kongen i ca 1850, eller litt senere.(Dette var av de arbeiderforeningene som ble stiftet i Marcus Thranes tid.) En av underskriverne i denne henvendelsen kaller seg Christian Taamesen Brændsætervolden. I folketellinga i 1865 ser vi at han da var 58 år gammel og enkemann. Han hadde en sønn som var åtte år og het Otto. Denne Christian var steinhugger.

Her i Tåmåsstugua har det litt seinere bodd ei enke som het Johanne og som hadde en sønnesønn som het Tåle. Han er blitt beskrevet som liten av vekst, mørkhudet og med svartkruset hår. Tåle er antagelig født rundt 1875. Da Johanne, hans bestemor, døde, kom han på legd nede i bygda. Det fortelles at han ofte var turer på Totenåsen i voksen alder. Godt opp i årene giftet han seg og bosatte seg i Torpa. Han døde i svært høy alder, antagelig rundt 1960-1970.

Senere har Anna Balke vært eier av Tåmåsstugua. Litt opp for huset var det ei høyløe. Den stod til ca 1960. det stod også et uthus her med vedskjul og utedo. Siste rest av dette falt ned en gang sist på 1900-tallet.

I dag er det Else Marie Mjærum som eier stedet. Olavskilden Arbeidslag inngikk avtale med henne om å restaurere/gjenoppbygge stua her i 2008. Dette ble fullført i 2012."

Tuesday, July 28, 2015

Extractive vs. Generative Ownership

Excerpted from Monica Minguez (also here):
Many of the great social struggles in history have come down to the issue of who will control land, water, and the essentials of life.
Ownership has been at the center of the most profound changes in civilization—from ending slavery to patenting the genome of life.

Throughout the Industrial Age, the global economy has increasingly come to be dominated by a single form of ownership: the publicly traded corporation, where shares are bought and sold in stock markets. The systemic crises we face today are deeply entwined with this design, which forms the foundation of what we might call the extractive economy, intent on maximum physical and financial extraction.

The concept of extractive ownership traces its lineage to Anglo-Saxon legal tradition. The 18th century British legal theorist William Blackstone described ownership as the right to “sole and despotic dominion.” This view—the right to control one’s world in order to extract maximum benefit for oneself—is a core legitimating concept for a civilization in which white, property-owning males have claimed dominion over women, other races, laborers, and the earth itself. In the 20th century, we were schooled to believe there were essentially two economic systems: capitalism (private ownership) and socialism/communism (public ownership). Yet both tended, in practice, to support the concentration of economic power in the hands of the few. 
Emerging in our time—in largely disconnected experiments across the globe—are the seeds of a different kind of economy. It, too, is built on a foundation of ownership, but of a unique type. The cooperative economy is a large piece of it. But this economy doesn’t rely on a monoculture of design, the way capitalism does. It’s as rich in diversity as a rainforest is in its plethora of species—with commons ownership, municipal ownership, employee ownership, and others. You could even include open-source models like Wikipedia, owned by no one and managed collectively.

These varieties of alternative ownership have yet to be recognized as a single family, in part because they’ve yet to unite under a common name. We might call them generative, for their aim is to generate conditions where our common life can flourish. Generative design isn’t about dominion. It’s about belonging—a sense of belonging to a common whole.

We see this sensibility in a variety of alternatives gaining ground today. New state laws chartering benefit corporations have passed recently in 12 states, and are in the works in 14 more. Benefit corporations—like Patagonia and Seventh Generation—build into their governing documents a commitment to serve not only stockholders but other stakeholders, including employees, the community, and the environment.

Also spreading are social enterprises, which serve a social mission while still functioning as businesses (many of them owned by nonprofits). Employee-owned firms are gaining ground in Spain, Poland, France, Denmark, and Sweden. Still another model is the mission-controlled corporation, exemplified by foundation-owned companies such as Novo Nordisk and Ikea in northern Europe. While publicly traded, these companies safeguard their social purpose by keeping board control in mission-oriented hands.

If there are more kinds of generative ownership than most of us realize, the scale of activity is also larger than we might suppose—particularly in the cooperative economy. In the United States, more than 130 million people are members of a co-op or credit union. More Americans hold membership in a co-op than hold shares in the stock market. Worldwide, cooperatives have close to a billion members. Among the 300 largest cooperative and mutually owned companies worldwide, total revenues approach $2 trillion. If these enterprises were a single nation, its economy would be the 9th largest on earth.

Often, these entities are profit making, but they’re not profit maximizing. Alongside more traditional nonprofit and government models, they add a category of private ownership for the common good. Their growth across the globe represents a largely unheralded revolution. 
What unites generative designs are the living purposes at their core, and the beneficial outcomes they tend to generate. More research remains to be done, but there is evidence that these models create broad benefits and remain resilient in crisis. We’ve seen this, for example, in the success of the state-owned Bank of North Dakota, which remained strong in the 2008 crisis, even as other banks foundered; this led more than a dozen states to pursue similar models. We’ve seen it in the behavior of credit unions, which tended not to create toxic mortgages, and required few bailouts.

We’ve seen it in the fact that workers at firms with employee stock ownership plans enjoy more than double the defined-benefit retirement assets of comparable employees at other firms. And we’ve seen it in the fact that the Basque region of Spain—home to the massive Mondragon cooperative—has seen substantially lower unemployment than the country as a whole.

Together, these various models might one day form the foundation for a generative economy, where the intent is to meet human needs and create conditions in which life can thrive. Generative ownership aims to do what the butcher, the baker, and the candlestick maker have always done: make a living by serving the community. The profit-maximizing corporation is the real detour in the evolution of ownership, and it’s a relatively recent detour at that.

Skreia er tapt i mitt hjerte

Publisert hos Kulturverk tirsdag 16. juni 2015.


I min barndom var Skreia liksom et “høl”, med gamle slitte bygninger og endestasjonen for nedlagte Skreiabanen. Det var i kommunesenteret Lena det skjedde. Med tida ble bildet snudd på hodet, hvor de slitte bygningene mer og mer framsto som pittoreske og med egenart, mens Lena nå fortoner seg som et sjelløst sted ribbet for historiens spor.

Siste tiltak var at de rev den vakre meierigården i lokal teglstein, for å erstatte den med corbusianske småtårn, som man innbiller seg er like moderne nå som for 50 år sida.

Men i det siste har min kjærlighet til Skreia begynt å falme, ettersom utbyggerne også har kastet sine øyne på denne glemte perlen. Sist ute var at de ønsker å bygge ned Kvernumstomta etter de historiske Kvernumsstryka, hvor Skreia ble født (omtalt i artikkelen «Bevar Kvernum for kvernene»).

Nylig fikk jeg allikevel bakoversveis. Hovedoppslaget i Oppland Arbeiderblad (12. juni 2015) var at de har gjenfunnet et ferdigregulert byggefelt fra midten av 1970-tallet på Hveemsåsen over Fossenfeltet. Politikerne er over seg av begeistring, og ordføreren uttaler at noe slikt hadde de aldri fått lov til i dag. Dette vil dra folk til bygda!

Kjære politikere, dere har ikke gjenfunnet en glemt skatt. Hva dere har funnet er en liten del av hva Nathan Lewis kaller “Suburban Hell”, og som like gjerne kunne befunnet seg utenfor Los Angeles som utenfor Skreia. Arkitekturteoretikeren Nikos A. Salingaros oppsummerer hva “suburbia” virkelig er i følgende punkter:
  • People buy into the utopian dream
  • But suburban sprawl represents a toxic disconnectedness
  • Isolated houses without community
  • Great deception: “suburbia celebrates nature” – no, it violates nature
  • Replaces nature with dead typologies
Dessverre er det denne typen “bolyst” kommunen gleder seg over å ha funnet, en giftig ikke-tilknytning av isolerte hus uten fellesskap. Er byråkratene og politikerne på Østre Toten komplett økososialt visjonsløse og inkompetente? De trenger ikke løfte hodet høyere enn at de ser over Totenåsen, til Hurdal, så finner de en kommune med en helt annen økososial profil og grønne visjoner. For oss som ønsker å leve ut en økologisk livsstil finnes det ingen ting på Toten.

Etter sterkt engasjement over flere år (vil nevne min artikkel «Økolandsbyen» i Oppland Arbeiderblad i 2009 og «Grendeklynga – en modell for framtida?» i +KOTE i 2014), framstår det hele som et slag under beltestedet. Har virkelig ingenting gått inn? Ikke så mye som et lite sandkorn?

Hva byråkrater, politikere og utbyggere virkelig burde ha gjort var å hoppe i taket av glede over at dette rundt 50 dekar store området på Skreias tak, med utsyn over Mjøsa, Totenåsen og de fagre totenbygder, ikke var gått tapt til det suburbane. De burde tenkt at her har vi en fantastisk mulighet til å skape noe nytt, en økolandsby, hvor man kan bli en del av naturen i et mellommenneskelig fellesskap.

Skreia ble født ved Kvernumsstryka, stedet hvor kvernene lå

Kunne i tillegg Kvernumstomta blitt en del av dette, hvor man kunne utviklet framtidsrettet småindustri basert på direkte vannkraft, ville bildet vært komplett.

Men politikerne har solgt denne juvelen til Østre Toten Eiendomsselskap AS for snaue fem millioner kroner, for å bygge den ned med en velprøvd og veldokumentert fiasko. Forfatteren James Howard Kunstler argumenterer for at suburbia er den tåpeligste sløsingen med ressurser i menneskehetens historie.

Flere og flere unge mennesker hater og avskyr med rette i stadig større grad disse meningstomme suburbane typologiene, og ønsker å leve i fellesskap og i overensstemmelse med naturen. Den suburbane eneboligen er ingenting, kun en ting, et statussymbol uten innhold. Totalt ribbet for alt av grendekvaliteter og hva man kan kalle «det gode liv» på landet.

Hva vi nå gjør er å krone Skreia med et suburbant helvete. Dette er utilgivelig. Skreia er tapt i mitt hjerte.

Big-box-syndromet til Skreia?

Innlegget er publisert hos Oppland Arbeiderblad lørdag 25. juli 2015.

Da jeg bladde gjennom en avisbunke med sommerens aviser fikk jeg hakeslepp. Det skal settes opp en storboks eller såkalt "big-box" på Jeriko nord-tomta på Skreia, på 1300 kvadratmeter! Her ser det ut til at Rema 1000 skal etablere seg. Konkurranse kan være bra, men med dette bygget kommer de i alle fall til å slå konkurrentene langt ned i støvlene i heslighet. Denne formen for konkurranse er ikke Skreia tjent med.

Tidligere på sommeren hadde jeg ruslet rundt i Skreia for å ta bilder for Wikipedia, og de som vil kan gå inn på bokmålsartikkelen for Skreia på Wikipedia og se resultatet i galleriet jeg opprettet til artikkelen. Særlig inntektsbringende er det ikke å være frilandsfotograf for Wikipedia, men jeg har blitt invitert til det årlige julebordet deres for min innsats.

Noe av det som gledet meg mest på min rusletur i Skreia med kameraet over skulderen, var alle saltakene. Og jeg tenkte at dette må være Vestopplands svar på Lom, hvor saltak er lovfestet på alle bygg. Der har til og med Rema 1000 måtte se seg nødt til å bygge med saltak!

Dessverre har ikke Østre Toten vært like forutseende som Lom, noe Skreia nå ser ut til å måtte lide stygt for. Ja, stygt er det rette ordet. For å se hvor ille det kan gå er det nok å ta turen til Råholt på Øvre Romerike, som fullstendig har druknet i big-box-syndromet.

Ekstra ille blir denne likegyldigheten til stedets egenart hvis man tar en titt på den nærliggende Sandberggården, som både har saltak og murstein. Riktignok ikke rød murstein som det gamle meieriet med den flotte teglsteinspipa på motsatt side av gata, bygget av lokal murstein av leire ved Lenaelva, men i alle fall murstein. De som bygget denne gården har respektert stedets identitet.

Er det noe vi ikke har for mye av i dagens Norge er det identitet! Skreia har fremdeles mye identitet, stikkord kan være saltak, teglstein, Lenaelva og Totenåsen. Disse saltakene som ligger på rekke og rad langsetter skreiagata kan faktisk minne om alle toppene mellom bekkedalene i bakgrunnen opp mot Totenåsen, som danner et mektig bakteppe til Skreia, porten til Totenåsen.

Saltakene ligger på rekke og rad etter skreiagata, som en refleksjon av toppene mellom bekkedalene ned fra Totenåsen.

Se større foto her

Økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng flyttet til Øvre Skreien som tolvåring. Han er svært opptatt av identitet, og hevder at hvis mennesket mister sin identitet mister det seg selv. Identitet skapes ikke i et vakum, men gror opp av kulturen, arkitekturen, stedstilknytning og historie. Å dumpe en storboks midt i Skreia sentrum vil være svært ødeleggende for stedets egenverdi og identitet!

Kanskje har man på Toten blitt blinde for hvor flott det er på Skreia? Big-box-syndromet er en svært alvorlig tilstand som dessverre har rammet flertallet av norske byer og tettsteder, hvorav noen er fullstendig ødelagt. Vær så snille å spare Skreia for denne sykdommen!

Jeg vil oppfordre de styrende på Skreia og Østre Toten til å ta kontakt med Lom kommune straks de setter seg i kontorstolen etter ferien, for å få noen gode råd. Saltak må bli lovfestet på Skreia, umiddelbart, før en eneste big-box får slått rot!

Monday, July 27, 2015

Grua

Jeg hater induksjonstopper! Nylig måtte induksjonstoppen min på reparasjon, 1350 kr for et par løse ledninger! Hva kan skje i ei grue? Jo, det kan løsne en murstein eller to.Noe enhver med to tommeltotter kan fikse. Med induksjonstoppen blir man med en gang slave av AKIS.

AKIS =  det Avanserte konkurranse-industrielle systemet, en term skapt av øverskreiingen og økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng. Hans far var lærer på Stange skole, hvor han bl.a. underviste i tegning.

Grua betyr derfor en frigjøring fra AKIS, samtidig som man står mye bedre rustet til å møte det forestående kollapset av vår industrielle sivilisasjon. Skal jeg bygge nytt hus en gang er derfor grua en selvfølge.

Det prakteksemplaret av ei grue som er avbildet her er å finne i stuebygningen fra Øvre Engum i Snertingdal (1750), som står på Eiktunet friluftsmuseum på Gjøvik. Den var i daglig bruk helt fram til 1950-tallet, da de som bodde her ikke ønsket å underkaste seg Servoglobus.

”’Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske.” – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 102

Sunday, July 26, 2015

Faarlunds mønstergjenkjennende tenkning

Svært gledelig med en slik tilbakemelding til min KV-artikkel "Lommedemokratiet".
Kjære Øyvind!

Mange takk for en opplysende og velargumentert
artikkel! Boken "Elvetid" er en veldig fin påmin-
nelse om den tenkningen Sigmund førte an i.
På 1970-tallet skapte jo denne tenkningen
grobunn for en 'grønn' politikk og åpnet for
samfunnskritisk forskning og praksis. Med
oljerevolusjenen – Norges industrielle revolusjon –
ble denne 'bærebølgen' for 'kompleks' tenkning
effektivt dempet, slik olje er kjent for å dempe
bølger…

Mens Sigmund fortsatte med sitt politiske
arbeid, valgter jeg å satse på regissering av
verdidannende læring i fri natur for studenter,
lærere og ledere. Det gjorde at jeg utviklet et
mer livsnært ordforråd ut fra tanken om at ordene
er tankens redskap, er ordene sløve, blir tankene
sløve. I 68-språket het det: "Språk er makt!".

Med tiden kom jeg derfor til å kritisere den
naturvitenskapelige tenkemåte som 'regeltenkning',
der Sigmund brukte betegnelsen 'kompliserthet'.
Når jeg fremholder Askeladdens – og Einsteins –
tenkemåte som mønstergjenkjennende tenkning,
er det et forsøk på å gjøre 'kompleksitet' mer
forståelig. Her er et paktisk eksempel: (se nedenfor)

Med naturvennlig hilsen Nils
Faarlunds alternativ til Setrengs "kompliserthet" er altså "regeltenkning", mens alternativet til "kompleksitet" blir "mønstergjennkjennende tenkning".

Er det da noe rart at teknokratiet har lagt Christopher Alexanders monumentale verk og bestselger "A Pattern Language" for hat! Dette fordi de ikke ønsker denne formen for tenkning, men å fortsette sin regeltenkning, for slik tjener de best AKIS (avanserte-konkurranse-industrielle-systemet).

En ting en bærekraftig kultur må bestå av er mønstre. Alexanders mønstre er jo nettopp en ekstrakt av allmenngyldige mønstre på tvers av kulturer og tid, fram til vår tid, hvor AKIS har drept disse.

For teknokratene kan det se ut som om de tolker et mønster som et MONSTER, noe de frykter og skyr som pesten.

Faarlunds alternativer er mer folkelige enn Setrengs, og bør derfor i størst mulig grad benyttes i dagligtale. Allikevel tror jeg ikke de til fulle utfyller Setrengs tenkning i alle sammenhenger.

Begrepet Servoglobus, som ved første øyekast kan synes litt tungt, synes jeg allikevel er et morsomt begrep. Jeg vil ta med en frodig beskrivelse av Setreng:
’Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 102
Mønstergjenkjennende tenkning er også helt sentralt innen permakulturen, jeg vil si selve fundamentet for denne kulturen, slik at den kan bli permanent. Mønstre leser man ut av kulturen og naturen, de skapes ikke, men oppdages! Dette blir litt som Askeladden, som fant og fant. Slik kan man også oppdage mønstre på sin veg, hvis man ikke har blitt sløvet av AKIS.

Før vi går over til Faarlunds tekst vil jeg henvise til et ypperlig intervju med ham hos av alle steder Dagens Nærlingsliv:

Utenfor allfarvei

Så over til Faarlunds stykke om mønstergjennkjennende tenkning som utgangspunkt for et rikt friluftsliv.

Den mønsterorienterte sikkerhetsfilosofien


Om skadeforebyggende arbeid ved Nils Faarlund

Den mønsterorienterte sikkerhetsfilosofien forholder seg til naturens farer slik de naturnære kulturene har gjort i hundrevis av generasjoner. Erfaringsoverføringen med gyldighet for friluftsliv og utendørs fritidsaktiviteter fikk særlig stort omfang da det europeiske borgerskapet ble tourister. Ansporet av Romantikkens kunstnere og filosofer ”dro de rundt” i de storslagne og sublime fjelltraktene i selskap med ”de edle ville” som Jean Jacques Rousseau kalte de innfødte i fjelltraktene i Alpene. Etter at vi i Europa fikk landsomfattende organisasjoner til fremme av ferdsel i fjellet, ble det skadeforebyggende arbeidet en hovedsak for de tillitsvalgte. Den grunnleggende forutsetningen for dette arbeidet var den fortrolighet med naturen som byfolket fikk med seg fra sine fjellferder i fri natur og kulturlandskap. Mens kulturlandskap er tilrettelagt natur, er fri natur ikke begrenset i sin væremåte. Fri natur har sine frie rytmer i behold: Årstider, døgnrytmer og vekstrytmer.

Fortrolighet med natur er mer enn kunnskap om natur: Naturvitenskapelige teorier og formler eller algoritmer. Fortrolighet med vann er mer en å kunne formelen H2O og huske frysepunkt og kokepunkt. Det krever kjennskap. Den som har gjort seg kjent med snø, er fortrolig med vann i fast form – H2O(s) – og leter etter fingerfast, finkornet snø i ”passe høye” toppskavler til snøbivuakk. Den abstrakte kunnskapen er grei nok når vi ønsker å regne ut hvor tung en blokk i et flakskred er, men den gir oss ikke den tryggheten (sinnsro) som følger med det vi har gjort oss kjent med. Fortrolighet med natur gir oss den nødvendige (treff)sikkerhet i vurderingen av forholdene (vær, føre, strøm, o s v) og sinnsro til hensiktsmessig handling. Vi skjønner at fortrolighet ikke er noe vi kan tilegne oss i form av kurs- og modulbaserte studier. Den blir til som langvarig ”undervegs læring”, der ferdighetene vokser frem sammen med kjennskapen. Slik fullmoden fortrolighet blir til som fomling og famling og går under navnet mesterlighet. Sondre Nordheims biograf, Torjus Loupedalen fra Seljord, brukte i 1943 forresten uttrykket leug om telemarksvinernes stilfulle ferd i ”ufse-låmene” (på ”nytt-norsk”kalles det nå ”å droppe”).

For å kunne forebygge skader i møte med farene i natur, må den som skal føre regien for grupper som ferdes i fri natur og kulturlandskap, også opparbeide evnen til sikker vurdering av egne og andres forutsetninger: Fortrolighet og ferdigheter. Mens regelbunnen risiko- og sikkerhetsanalyse regner med ”restrisiko”, holder den mønsterorienterte sikkerhetsfilosofien seg til sikkerhetsmargin. Denne tenkemåten gir seg ut fra norsk friluftslivs tradisjonelle verdier (”kjøl og ror” for vurdering): Menneske- og naturverd. Vi spiller ikke hasard med sikkerheten. En gruppes forutsetninger må vurderes (ordet kommer av verdi) i forhold til de krav som følger med et vegvalg. Som profesjonelle utøvere skylder vi gjester og kursdeltakere omsorg (menneskeverdet), en omsorg som også må gjelde den natur vi velger å ferdes i (naturverdet). Våre vegvalg bør altså sikre ferd etter evne. I denne sammenhengen er det også på sin plass å peke på at det er de færreste blant deltakere i organiserte opplegg som har glede av hjertet-i-halsen-vegvalg.

******

Fra innledningen til ” Dreiebok” for vegledning i skadeforebyggende arbeid av Nils F

Tverberg with More Advices on How to Prepare for the Future

I am not sure I know the answer to the question. Usually, survivors are ones that have the most resources at their disposal. Some would argue that the group with most resources is today’s top 1%. Others would argue that a person needs to store up food and water, at least to outlast those who don’t take such precautions.

Others look to gardening/ farming and storing up tools, solar panels, fences, proper grading of land using today’s equipment, etc., together with their knowledge of how to make these all work.

Some look to high tech devices–fancy water filters and cooking stoves that use little fuel.

Some suggest storing up things to trade (bottles of whiskey, band aids, aspirin, etc) or silver or gold coins.

Some suggest that being part of a group that together can provide all of the needs of the group is a better strategy than “going it alone”.

Some suggest that being nimble is the most important characteristic–being willing to move to a better location if things go badly where a person is; finding niches where a person fits in.

I guess I would suggest a little diversification-is helpful–maybe a little of all of the above. If you can’t be one of the top 1%, make yourself valuable to some other people. Keep on good terms with family (including siblings and adult children). Figure out what you might be able to eat in your area. If you can grow some yourself, that would be good too. Store up at least a little bit to get past short outages in food/water supply. - Gail Tverberg

Svalestup

Veggmaleri av den berømte maleren Peder Aadnes i inngangshallen til prestestua på Eiktunet

Saturday, July 25, 2015

Seterhytte på Eiktunet

Det er underlig hvordan de gamle seterhyttene på Knaisetra i Hurdal fyller sinnet med ro og fred, mens de suburbane hyttene ved det nye hyttefeltet ved Søndre Huetjernet på Totenåsen fyller sjelen med angst og fortvilelse

Norges regnskoger i fare!

Nordmenn er svært engasjerte i å bevare regnskog på fjerne kontinenter, og den norske regjering slår seg på brystet og sender milliarder av oljekroner for bevaring av regnskog i Amazonas og på Borneo. 

Når det gjelder vår egen boreonemorale kystregnskog er derimot entusiasmen heller laber, og truslene mot denne står i kø. Vel, det er som kjent lett å være storkar og raus når det ikke rammer en selv!

Norsk kystregnskog. Foto: Andrew Bowden

Les den meget opplysende artikkelen om temaet av Hans H. Blom.

Visste du at vi har regnskog på Vestlandet?
Fattig boreonemoral regnskog forekommer relativt hyppig innenfor utbredelsesområdet. Hotspot-habitatet utgjør likevel en liten del av skoglandskapet, kanskje så liten som én til tre prosent. Dette er arealer som nå trues av utbygging. Det er sterk befolkningsvekst i mange av kystkommunene, og boliger og hyttefelt bygges i nærheten av byene og tettstedene. Den nye stamveien mellom Bergen og Stavanger er planlagt lagt gjennom flere av kjerneområdene for boreonemoral regnskog. Utbygging, både av veier, hytter og hus, og utbedring av veinettet er derfor reelle trusler mot de små arealene av hotspot-habitatet og artene der.

En annen sentral trussel mot boreonemoral regnskog er algebegroing. Alger på trestammene er ikke uvanlig i områder med høyt nitrogennedfall. Vi ser at det er lavere forekomst av regnskogsepifytter der det er høy algevekst på trærne. Den negative effekten av algevekst er sannsynligvis størst i den sørlige delen av utbredelsesområdet for hotspot-habitatet, der nitrogennedfallet er høyest.

De boreonemorale regnskogene er ikke økonomisk viktige i skogbruket. Virket er ikke av høy kvalitet, og avvirking i bratt terreng er ressurskrevende. Men mange av lokalitetene ligger innimellom plantefelt av gran og sitkagran. Når disse plantefeltene avvirkes, kan det gi uheldige effekter på hotspot-habitatet. Kanteffekter kan gi endrete fuktighetsforhold, og regnskogsmiljøer blir dessuten utsatt for hogst langs uttaksveiene.

Friday, July 24, 2015

Nicole Foss Forecasts that Norway is Going Down the Same Trajectory as Iceland

Spinnerokk

En nydelig, blåmalt spinnerokk på Eiktunet. Her ser vi virkelig hva økofilosofen Sigmund K. Setreng mener med at god form var en allestedsnærværende del av den tradisjonelle kulturen. Hvilke forflatede liv vi lever i dag, omgitt av heslighet, hvor arbeidet har mistet sin egenverdi.

Se også den sjette alexandrinske egenskapen for utfoldelse av helhet:

Good Shape

Thursday, July 23, 2015

Kan Ross Chapin redde Skreia?

Jeg har nå i et åpent brev oppfordret den amerikanske arkitekten Ross Chapin til å vurdere om det er noe han kan gjøre for Skreia. Les brevet hos P2P-Foundation:

A Lost Opportunity for Skreia (A letter to Ross Chapin)

Kan den prisbelønte amerikanske arkitekten Ross Chapin hjelpe til med å redde Skreia? Eller er politikerne på Toten for  inngrodd i utdaterte suburbane typologier til at de evner å tenke nytt?