My Blog List

Tuesday, October 21, 2014

Limits to Growth: Where We Are and What to Do About It

by Nate Hagens, originally published by The Extraenvironmentalist


In this talk, Nate Hagens synthesizes the current landscape of global energy, environment and financial risks while offering suggestions on what to do as a hominid living on a full planet. He raises the question of whether it is possible to degrow our economies with conscious effort before our options are constrained by external forces. After a quick summary of the situation, he leads a conversation with the audience on appropriate responses to these challenges. Are large climate rallies accomplishing anything? If they aren’t, what is a better plan of action?

Recorded October 14th in Vancouver, BC. The event was part of New Economy Week 2014.

Monday, October 20, 2014

David Bollier og gjenreisingen av allmenningene


Utestengelsen og marginaliseringen av allmenningene har foregått over århundrer. Men det er først i nyere tid, med framveksten av globale korporative strukturer og sammensmeltingen av disse med styresmaktene, at angrepet på de tradisjonelle allmenninger har antatt uhyrlige proporsjoner.

Publisert hos Kulturverk 19. oktober 2014.

James Kalb har gitt dette monsteret navnet “liberalismens tyranni”. David Bollier kaller det for det predatoriske markeds/stats-duopolet. Bollier har valgt å ta opp kampen mot dette uhyret, og slåss på vegne av oss alle. Han betegner dette som en av vår tids største skandaler. Kanskje den største? Og allikevel helt fraværende i den offentlige diskusjonen. Neppe så underlig i et samfunn hvor markeds/stats-duopolet sitter med definisjonsmakten og begge endene. Vi ser det nå aktualisert i forslaget med å privatisere Statsskogs eiendommer. Kanskje kunne disse eiendommene gis til de nye natursamfunnene, som kunne få forvalteransvar for sine områder til vårt felles beste?

Raseringen av allmenningene er enda tydeligere i Afrika. Folk som har livnært seg gjennom enkelt jordbruk i en allmenning i Etiopia, opplever så at jorda blir kjøpt opp av fremmede land og selskaper. De kan da ikke lenger benytte landet som var en allmenning gjennom generasjoner. De blir dermed tvunget til å arbeide i f.eks Shoe City, en gigantisk fabrikkby kineserne har opprettet i Etiopia, hvor de tjener nok til å komme seg over FNs fattigdomsmål. Kan man egentlig si at de har fått det bedre? Jeg tror disse menneskene var langt lykkeligere som ekstremt fattige, men med tilgang til fedrenes jord og som en del av urgamle tradisjoner, enn som lønnsslaver i Shoe City.

Angående tradisjoner er dette et tema som Bollier er opptatt av. Ikke overfladiske gravsteinstradisjoner slik som i Norge, tappet for alt av innhold, men rotekte tradisjoner som et fundament for allmenningene. Tradisjonene har i realiteten vært allmenningenes voktere, uten dem står vi tilbake med hva Garret Hardin feilaktig kaller ”allmenningens tragedie”. I virkeligheten er dette et uregulert tilgjengelighetsregime.

Bollier beskriver det slik: ”But Hardin was not describing a commons. He described a scenario in which there were no boundaries to the grazing land, no rules for managing it, and no community of users. That is not a commons; it is an open-access regime or free-for-all. A commons has boundaries, rules, social norms, and sanctions against ”free riders.” A commons requires that there be a community willing to act as a steward of a resource.

Yet, Hardin’s misrepresentation of actual commons as a failed paradigm – a ”tragedy” – stuck in the public mind and became an article of faith. Economists and conservative pundits saw the story as a useful way to affirm their ideas that private property rights and markets are the best way to manage shared resources.”

David Bollier

Det gleder meg stort å se at Bollier holder fram Christopher Alexanders bok A Pattern Language, som en syntetisering av tradisjonenes visdom. Med den frykt stats/markeds-duopolet kjenner for allmenningheten, er det ikke det minste rart at de forakter, fortier og latterliggjør dette verket.

Michel Bauwens utforsker høyteknologiens verktøy for å bringe allmenningene tilbake til menneskeheten og Terje Bongard gransker de innerste kroker av menneskesinnets atferdstrekk med samme formål. Bollier på sin side, utforsker tradisjonenes betydning for virkelige fellesskap.

Dessverre er allmenningene kun et svakt minne for de fleste moderne mennesker. Vi mangler ord for å beskrive dette paradigmet, som en gang var enerådende. En annen av Bolliers nære samarbeidspartnere, Silke Helfrich, har derfor laget en god oversikt hun har kalt “Commons Way of Life vs. Market Way of Life“.

Intervjuet med David Bollier bygger på hans bok Think Like a Commoner, som gjorde et mektig inntrykk både på undertegnede og intervjuer James Alexander Arnfinsen. Jeg vil derfor på det varmeste oppfordre om å avsette tid til å lytte til samtalen mellom Bollier og Arnfinsen på Levevei.no. Vi trenger slike som David Bollier for å utfordre makten til stats/markeds-duopolet. For hva dette monsteret har røvet og ødelagt tilhører oss, vi er allmenningheten!


Lytt til intervjuet:

Episode 106: The commons as an approach to governance, sustainable resource management and social wellbeing


Relatert:

Modeller for et post-kapitalistisk scenario?

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

Andelslandbruk – mat som viser bondens ansikt

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

Spøkelsesby gjenoppstått som vitalt økosamfunn

Reisebrev fra Europas midte: Verden gjennom nåløyet

BHUTAN VISER VEI – verdens første heløkologiske land

Russlands økologiske mirakel

Sunday, October 19, 2014

Kommentar til Bongards kommentar (Bongards kommentar til meg er knyttet til artikkelen "Modeller for et post-kapitalistisk scenario?"

Les stykket kommentaren er knyttet til her.
Hva Terje Bongard sier om tredelingsmodellen: 
"Boblemodellen er altfor vanskelig, altfor åpen for misforståelser."

Det er interessant å merke seg at Bongard kaller tredelingsmodellen for en "boblemodell". Ei boble er vakker, men svevende og altfor skjør. Et lite stikk så sprekker den.

Jeg ville allikevel ta den med for å illustrere hvordan allmenningheten, staten og markedet skulle stått på likefot i et sunt samfunn, hvor staten og markedet fungerte som allmenninghetens tjenere og tilretteleggere. Mens i dag har staten og markedet vokst sammen til et siamesisk monster som predaterer på allmenningheten. Lik en gal hund som angriper sin herre og river ham i stykker.

Men vi må nok bare innse at så lenge staten består av mennesker vil den aldri kunne bli allmenninghetens tjener og vokter, med mindre den selv transformeres til en del av allmenningheten, som er nettopp hva som vil skje med en implementering av Bongards RID-modell. Også staten må bli en integrert del av nettverket, for å si det slik. Michel Bauwens snakker mye om partnerskapsstaten, men skal denne bli virkelighet må vi selv bli staten og staten bli oss. Staten må fanges inn av nettverket, hvis ikke vil den først og fremst arbeide for egen vinning og interesser, grunnet at den består av mennesker. 
Bongard sier det slik:

"Svært interessant observasjon og sammenligning. Det er nettopp noe av hovedpoenget med å utvide demokratiet helt ned: det blir ikke rom for individer som river opp, meler egen kake, korrumperes osv. Legg merke til at "invasive species"-problemet henger sammen med dette: En art som ikke fanges inn av nettverket kan ødelegge det i stedet."

På samme vis må markedet eller økonomien bli en del av nettverket.

Bongard sier det slik:

"Dette er ikke vanskelig: Framtida er usikker og svært sannsynlig farlig. Vi bestemmer i dag ikke over egen framtid: Ingen av de å stemme på har gode løsninger. Økonomien lever sitt eget liv og har penger som verdimål, dette tømmer ressursene fortere enn de gjendannes fordi økt forbruk gir økt pengeoverskudd. Menneskeatferd er ikke tilpasset å gjøre noe med dette i store samfunn: Vi må organisere oss for å få fram evnene til samarbeid og bærekraft; for å holde igjen lysta på mer; som også er medfødt."

Personlig er jeg også en disippel av Christopher Alexander, og jeg synes det er interessant å se hvordan man i "A Pattern Language" finner flere mønstre som går rett inn i denne tematikken, hvor vi kan organisere de fysiske omgivelsene slik at de maner fram samarbeid og interaksjon mellom mennesker. Mønster 37 er et opplagt eksempel: http://www.patternlanguage.com...

Om dette mønsteret sier Bongard:

"MØNSTERET BYGGER PÅ AKKURAT DET SAMME, OG VILLE VÆRT ET GLIMRENDE CASE-STUDY HVIS DISSE “SAMFUNNSFORSKERNE” HADDE VÅKNET, MEN SOM DU PÅPEKER: VI MÅ FÅ KONTROLL OVER DET GIGANTISKE PRODUKSJONSAPPARATET. DET ER DET SOM TRUER EKSISTENSEN VÅR."

Men vi har også andre mønstre, som mønster 87, hvor dette gjennom en tabernastruktur kan bygge et lite stammesamfunn av stolte kjøpmenn: http://www.resilience.org/stor...

I likhet med RID-modellen danner "A Pattern Language" en nettverksstruktur som innbyr til samarbeid og demper uønsket atferd.

Bongards RID-modell er også interessant fordi den danner et "Holarchy": http://blog.p2pfoundation.net/...

Slik reflekterer den alt liv på jorden.

Personlig er jeg også helt overbevist om at for å knekke forbrukersamfunnet må biofilia spille en kjernerolle, for å erstatte det stimuliet som forbruk utgjør i dag: http://permaculturenews.org/20...

Dette betyr at vi må kaste på sjøen alt av moderne arkitektur og planleggingsregimer, og erstatte dette med en morfogenetisk arkitektur i Alexanders ånd.

Dessverre begynner Bongard å bli sliten og desillusjonert etter mange års nytteløs kamp:

"Har kjempet i mange år, holdt et utall foredrag, men det er for mye å formidle, for mange vet for lite, og jeg begynner å bli forbanna. Det er et dårlig utgangspunkt. Jeg tror det må brukes en annen strategi, basisgruppe evt., usikker."

Noen har kanskje fått med seg vekstapologeten Paul Krugmans nylige angrep på Richard Heinberg og andre som stiller spørsmålstegn ved vekstparadigmet: http://www.resilience.org/stor...

Det er trist at Dag og Tid og andre trykker Krugmans artikler for New York Times, fordi folk heller lytter til falske profeter som ham enn til Bongard, da Krugmans ord kiler dem i ørene.

Derfor er det viktig at vi bygger våre egne plattformer, som Kulturverk, hvorfra sanne profeter som Bongard kan få fremføre sitt budskap. A. Viken sier det slik:

"Systemets plattformer vil ikke åpne opp for radikal systemkritikk, det er sannheten, ergo må egne arenaer etableres.

Som nevnt, KV har vokst på motstanden mot konsensus, slik Bongards ord vekker oppsikt grunnet at de går mot rådende konsensus, det må ikke demotivere, men motivere til handling.

Hils ham så mye fra oss og alt godt."

Dessverre behandler det moderne Norge Bongard like dårlig som det gamle Israel behandlet sine profeter, og vi har nå stuet vekk denne generalen og vår fremste menneskekjenner for å studere insekter for luselønn. Vi burde skamme oss!
Profeten Jeremia stuet vekk i ei fengselscelle for å holde kjeft. Vår egen "profet", Terje Bongard, har vi stuet vekk på et kontor for å studere insekter, slik at han holder kjeft. Hva er forskjellen? Illustrasjon: Jim Padgett
Helge Lund gir vi derimot millioner for å undergrave våre barns framtid!

Til slutt et lite råd Bongard gav:

"Du må passe deg for fremmedorda, Øyvind. 99 % detter av med en gang det dukker opp –ismeord, nye begreper el.lign. Inkludert meg, er jeg redd, for jeg er veldig opptatt av at det vi skriver skal være lett for minst 9 av 10 å lese."
RID-Modellen danner et "Holarchy"

Nathan Lewis: People Who are Not Directly Involved in Agriculture Should Live in Urban Places

Published at P2P-Foundation on Octobre 19, 2014.

My place Totenby some named "Totscana" as a Norwegian counterpart of famous Italian Toscana, has lost much of its charm by suburban houses spread all over this pleasant landscape. This is a horrible thing to do! This way the beautiful landscape is reduced to a kind of Los Angeles like Suburban Hell!
Suburban housing doesn't belong to the countryside, like in "Totscana". People who are not directly involved in agriculture should live in urban places. Otherwise the countryside becomes reduced to a kind of Suburban Hell, a favourite phrase of Nathan Lewis.
Read Nathan Lewis' essay:
From the essay:
We don't try to mix "the city" and "farms." Urban places are dense and distinct from farming areas. People who are not directly involved in agriculture should live in urban places -- whether tiny country villages, or huge metropolises.

European village

European village. Although this village is in an agricultural region, this village itself is a dense urban place, and there is a distinct transition to farmland.

We don't try to mix the "city" and "farms" -- i.e. suburbia.

Chinese village

Chinese village. Again, a dense urban place, and farmlands. Don't mix them.


It seems the US Americans have been teaching children that surburbia is good and urbanism is bad ever since 1952. Thanks alot! - KRISTIAN HOFF-ANDERSEN
But of course, modernist "urbanism" is not urbanism, it's nihilism! Only traditional urbanism can support pleasure of life. Nathan Lewis is one of the best urbanist writers, so go on to his fabolous archive to learn more:

Traditional City/Heroic Materialism Series


Using A Pattern Language we can create urban spaces more joyful than the New Jerusalem in the book of Revelation
The Eco-Technic Civilization. Try to imagine it. If you can imagine it, you can have it! It is actually cheaper and easier to do than today's Suburban Hell. - Nathan Lewis
Related:

Saturday, October 18, 2014

Borgund stavkirke som dagens bilde hos Wikimedia Commons

En god start på dagen, Borgund stavkirke som dagens bilde hos Wikimedia! Et smykke, den sorte diamant, en av Christopher Alexanders favoritter. Les om Navianas møte med denne uvurderlige skatten her. Foto: Simo Räsänen

La de nye natursamfunnene få forvalteransvar for Statsskogs eiendommer

Les artikkelen kommentaren er knyttet til her.
Nei, det med eplesortene har jeg fra David Bollier. Glemte boka hans hos foreldrene mine, men husker jeg det skal jeg finne igjen disse opplysningene så du får nøyaktige data. Han har forresten nylig gitt et intervju hos Levevei: http://www.levevei.no/2014/09/episode-106-the-commons-as-an-approach-to-governance-sustainable-resource-management-and-social-wellbeing/

Personlig er jeg nok litt mer filosofisk anlagt, og samler ikke så mye på statistikk o.l. Derfor er jeg veldig glad fordi du gjør denne jobben så utmerket! Godt å kunne ty til steigan.no når man trenger litt fakta på bordet. Ikke alle lar seg imponere så lett av luftige filosofiske betraktninger.

Tolfa virker som et fantastisk sted, ikke minst fordi det er del av en slik stor og vidunderlig allmenning.

Selv blir jeg rasende over den foreslåtte privatiseringen av Statsskogs eiendommer! Hvorfor kan de ikke heller gi forvalteransvar for disse eiendommene til den nye natursamfunnsbevegelsen: http://www.natursamfunn.no/

Natursamfunnene skal organiseres som sterke allmenninger, men de sliter med å skaffe land. Disse kunne bety en revitalisering av allmenningene, slik det var i middelalderen. Hvor man fullt ut baserte seg på allmenningen som et felles naturgrunnlag for økonomi og fellesskap.

Jeg har skrevet mer om dette her: http://www.magasinetkote.no/artikler/2014/3/25/grendeklynga-en-modell-for-framtida

Jeg hater virkelig dette predatoriske markeds/stats-duopolet som har tatt makta i Norge, for meg fremstår dette som et siamesisk monster som river i filler allmenningheten og alt av fellesverdier.

Her på Gjøvik forsøkte senterpartiet å privatisere kommuneskogene for noen år tilbake, forslaget ble nedstemt med en stemmes overvekt. Nå forsøker regjeringa seg på det samme med Statsskog. Alt skal privatiseres for å mette uhyrets umettelige appetitt. I virkeligheten skulle staten og markedet være allmenninghetens tjenere, men dette er snudd på hodet, og dette siamesiske monsteret predaterer på og river i filler allmenningene og våre fellesverdier, som det egentlig skulle beskytte. Som en gal hund som angriper sin herre og river ham i filler.
Alt skal privatiseres for å mette uhyrets umettelige appetitt. I virkeligheten skulle staten og markedet være allmenninghetens tjenere, men dette er snudd på hodet, og dette siamesiske monsteret predaterer på og river i filler allmenningene og våre fellesverdier, som det egentlig skulle beskytte. Som en gal hund som angriper sin herre og river ham i filler.

Relatert lesning:

Thursday, October 16, 2014

Modeller for et post-kapitalistisk scenario?

Dagens system har utviklet seg til å bli allmenningenes fiende. Dette skyldes hva David Bollier kaller ”det predatoriske markeds/stats-duopolet”, som fortærer allmenningene (et trist eksempel er Sandvika storsenter). Vi har ikke lenger motpolene staten og markedet, men disse har gått sammen i en symbiose og blitt til et siamesisk monster.

Publisert hos Kulturverk den 15. oktober 2014.
Kapitalismens drivkrefter er pengefølelsen og utgruppe-konkurranse. Demurrage tuftes på fornybar naturkapital og lokale økonomier, mens Bongards modell smelter sammen staten, markedet og allmenningene gjennom inngruppa.
Dette som følge av den korporative makt og kapitalismens behov for å akkumulere, derfor må våre fellesverdier privatiseres. F.eks. er 20 prosent av det menneskelige genomet nå privatisert, en absolutt galskap. Våre folkevalgte og byråkratiet fungerer som lydige marionetter for dette monsteret. Som Pål Steigan er inne på: ”Så lenge kapitalakkumulasjonen og dens eksponentielle prinsipp opprettholdes, så vil rovdriften pågå til hele det biologiske systemet vår sivilisasjon hviler på bryter sammen.”

Og Michel Bauwens legger til (les mer her): “For å leggje til rette for akkumulasjon av kapital og uavgrensa vokster har samfunnet stadfesta to trussetningar:

1) Vårt noverande system er basert på trua på uavgrensa vokster og eit uendeleg tilgjenge til ressursar, trass i det faktum at vi bur på ein endeleg klode. La oss kalle denne funksjonen løpsk ”pseudo-overflod”.

2) Vårt noverande system trur at nyskapingar bør privatiserast og berre verta gjort tilgjengelege for ein heftig pris (immaterialrett), ved å kriminalisere deling av kunnskap og kultur. La oss kalle dette trekket tvungen ”kunstig knappleik”.


Michel Bauwens sitt mål er en tredelingsmodell av samfunnet, hvor allmenningene gjenerobrer sin rettmessige plass og står på likefot med staten og markedet. Bauwens har skissert sitt idealsamfunn i følgende illustrasjon:

Post-kapitalisme
Kilde: FLOK Society Research Plan
Effektivitetstyranniet er en trussel både for livskvalitet og bærekraft. Uten dette åket ville vi igjen kunne ta oss tid til å skape skjønnhet og å dyrke sunn og etisk forsvarlig mat.
Bauwens regner seg som kulturell katolikk. Kanskje kan hans tredelingsmodell sammenlignes med kirkens forestilling av Gud, hvor Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd står på likefot og sammen utgjør en høyere enhet? Bauwens er iallfall innforstått med at vi ikke kan “fortsette med et system som skaper velstand, men som også ødelegger jorda og skaper så mye sosial ulikhet. Etter 400 år med dette tror jeg vi vet at dette ikke fungerer. Vi trenger et nytt system for å gjenerobre alle disse fellesverdiene“.

Bauwens modell bygger på mange måter videre på situasjonen i senmiddelalderen, hvor vi hadde blomstrende lokale økonomier fundamentert i sterke allmenninger og demurrage [i]. Denne tiden med demurrage, som er motsatsen til kapitalismen fordi dette økonomiske systemet bygger på at pengene avtar i verdi, slik at akkumulasjon blir meningsløst, gav en utrolig oppblomstring av kreativitet og livsglede, symbolisert gjennom de store katedralene.

Maktens tinder kunne ikke godta denne utviklingen og konstruerte derfor kapitalismen, som en videreføring av føydalismen. Er man nedsyltet i gjeld står man naturligvis på likefot med den livegne. Kapitalismens tilblivelse er mesterlig redegjort for av Douglas Rushkoff, som bl.a. har skrevet boka Life Inc: How Corporatism Conquered the World, and How We Can Take It Back. Det finnes også et usedvanlig matnyttig intervju med ham fra 2011 i Hilobrow, av Peggy Nelson (som kan leses her).

Mens senmiddelalderens mange blomstrende økonomier var knyttet opp mot reelle fornybare og lokale ressurser, først og fremst korn, bygger dagens kapitalisme fullt ut på pengefølelsen. I intervjuet med Rushkoff redegjør han for denne overgangen. Fram til 1970-tallet var dollaren knyttet opp mot gull. Men dette måtte man selvsagt før eller seinere oppgi grunnet kapitalismens behov for evig vekst.


Jeg har stor sans for Bauwens tredelingsmodell, hvor ”Netarchical Capitalism” kan danne ei bro til fullbyrdelsen av visjonen. Men er det kraftig nok lut for å redde sivilisasjonen og forhindre at vi faller tilbake i en ny mørketid?

Bauwens søker å videreføre staten og markedet, om enn i en helt annen form enn i dag. Hovedhensikten er å tjene allmenningene. Terje Bongards RID-modell (Representative Inngruppe-Demokrati) søker å oppløse både markedet og staten. Noen vil kanskje si at Bongards modell gjør oss selv til hva Bauwens beskriver som en partnerskapsstat. Selv ser jeg det slik at den vil bringe oss til de ultimate allmenningene.

Kapitalismens drivkrefter er pengefølelsen og utgruppe-konkurranse. Demurrage tuftes på fornybar naturkapital og lokale økonomier, mens Bongards modell smelter sammen staten, markedet og allmenningene gjennom inngruppa. Inngruppemekanismene, som henter energien fra den positive kraften i handikapprinsippet, blir her driveren.

Slik går vi tilbake til menneskets urtilstand, hvor alt ble organisert som allmenninger eller fellesskap gjennom stammesamfunn. På norsk har imidlertid ordet allmenning ikke helt den samme tyngden, klangen og røttene som det engelske ordet ”commons” [ii].

Med RID-modellen ville for første gang denne styringsformen kunne overføres til et massesamfunn, organisert gjennom mange små stammesamfunn. Slik ville sivilisasjonens og tidens sirkel sluttes, og vi ville finne tilbake til våre røtter. Vårt innerste selv. En annen viktig forskjell på tredelingsmodellen og RID-modellen er at førstnevnte er en visjon, noe å strekke seg etter, mens Bongards modell er et verktøy i seg selv. RID-modellen er både en visjon og samtidig verktøyet vi trenger for å bygge denne visjonen.

Med en gang vi bestemmer oss for å ta i bruk dette verktøyet kan visjonen fullbyrdes, så og si over natta. Den kan derfor også ses på som ei redningsbøye, og dette kan vi saktens trenge nå som den sjette store utryddelsen er over oss.

Kanskje kan Michel Bauwens og hans tredelingsmodell makte å koble oss opp igjen mot den lykkens vei vi vandret på i senmiddelalderen, før maktelitene penset oss inn på kapitalismens vei mot avgrunnen?
Som Terje Bongard skrev til meg: ”Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring….”

Et tredje moment hvor RID-modellen virkelig kunne føre til en revolusjon, ville være for en overgang fra effektivitetsfokus til resiliensfokus. Det er ikke det at resiliens og effektivitet ikke kan forenes, men i et bærekraftig samfunn vil resiliens alltid trumfe effektivitet. I en kapitalistisk samfunnsmodell er dette motsatt, hvor effektivitet alltid trumfer resiliens som en logisk følge av akkumulasjonsprinsippet.

Penger er i dag limet i store samfunn. Med RID-modellen ville inngruppa overta som limet i store samfunn, noe som ville overflødiggjøre både profittmotivet og effektivitetspresset. Da ville det bli lett å prioritere resiliens. Effektivitetstyranniet er en trussel både for livskvalitet og bærekraft. Uten dette åket ville vi igjen kunne ta oss tid til å skape skjønnhet og å dyrke sunn og etisk forsvarlig mat.

Charles Eisenstein sier følgende om dette: ”Konvensjonelt jordbruk søker ikke å maksimere avkastningen per dekar; det søker å maksimere avkastningen per tidsenhet. Hvis vi hadde 10 prosent av befolkningen sysselsatt i landbruket istedenfor dagens 1 prosent, kunne vi lett brødfø befolkningen uten petro-kjemikalier eller giftsprøyting.”


Kanskje kan Michel Bauwens og hans tredelingsmodell makte å koble oss opp igjen mot den lykkens vei vi vandret på i senmiddelalderen, før maktelitene penset oss inn på kapitalismens vei mot avgrunnen? Jeg ønsker ham all lykke og min fulle støtte for sitt prosjekt.

Men størst tro har jeg allikevel på Terje Bongard og hans vei tilbake til selveste urmennesket. RID-modellen betyr ikke å gå tilbake til steinalderen, men steinaldermennesket skal vi ikke forakte. Innerst inne er vi alle stammemennesker, og vi bærer i oss lengselen eller stammefellesskapet.


Relevante linker

Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati

The commons as an approach to governance, sustainable resource management and social wellbeing

Peer to peer as an approach to governance, production and distribution of knowledge


Relatert

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

Foredrag av Pål Steigan: Kampen om jordas energiressurser

Kapitalismen – frå eit gode til eit vonde – og vegen vidare

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Apokalypsens fire ryttere – del II

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen


Fotnoter

[i] En blomstrende økonomi eller blomsterøkonomi vil si at alt resirkuleres, og er derfor fullt ut bærekraftig. Blomster bygger heller ikke på uttømmelige ressurser. Å kalle norsk økonomi for ”blomstrende” henger derfor ikke på greip.

[ii] David Bollier om etymologien til ”commons”: “Alain Lipietz, a French political figure and student of the commons, traces the word “commons” to William the Conquerer and the Normans – not the English, interestingly. The term “commons” supposedly comes from the Norman word commun, which comes from the word munus, which means both “gift” and “counter-gift”, which is to say, a duty.

I think this etymology gets to the nub of the commons. We need to recover a world in which we all receive gifts and we all have duties. This is a very important way of being human. The expansion of centralized political and market structures has tragically eclipsed our need for gifts and duties.

We rely on the institutions of the Market and the State for everything, leaving little room for personal agency or moral commitment. And so we have largly lost confidence in what Ivan Illich called the vernacular domain, the spaces in our everyday life in which we can create and shape and negotiate our lives”.

Saturday, October 11, 2014

Et jordsekkhus og grottene i Rojales

Jordbagger er en god konstruksjonsmåte, men å legge huset så ned i bakken vil gjøre det vanskelig å oppfylle det alexandrinske mønsteret om lys fra to sider i alle rom. Men dominerende i omgivelsene blir det i alle fall ikke!


Består grunnen av løs sandstein kan man grave husene direkte ut av bakken, som ved Grottene i Rojales, Spania


Mange av grottene er i dag overtatt av kunstnersjeler, her bodde ei meget dyktig svensk malerinne. Hun kunne fortelle at i denne grotta levde ei svært vakker sigøynerjente som var vidgjeten for sin flamencodans, så folk samlet seg her for å se henne danse.


Grottene ble gravd ut av sigøynere som flyttet sørover etter at de ble overflødige ved kullgruvene i Catalonia. Det var hundrevis av grotter, mange er i dag skjult av byen, men er allikevel ofte i bruk som en bakenforliggende del eller kjellerdel av huset over bakken. Kun på toppene ovenfor byen er det originale grottemiljøet bevart.

Hvilken kosekrok! Christopher Alexander, en av verdens ytterst få arkitekter med vettet i behold, er besatt av nisjer. Her ser vi hvorfor!

Her var det nok liv den gang fyrrige sigøynere dominerte området






Kunstverk malt direkte på fjellet

Blendingsskjerm. Akk, ja, her kunne nordmenn hatt noe å lære. Så lite skal det til for å gi dine omgivelser et mer behagelig lysmiljø. Å bli blendet er en stygg ting!

Luftepipa er alt man ser av boligene over bakken

Ei sigøynerkone som fremdeles holdt stand

Turister

Velkommen til Naturfilosofisk seminar 2014

Litteraturhuset/Amalie Skram lørdag den 1. november 10:00 - 16:00

Siste sjanse for å bli med på naturfilosofisk seminar 2014!


Ny norsk naturpolitikk

Naturfilosofisk seminar ønsker å drøfte vårt forhold til naturen og til naturvennlig utvikling. Seminaret har til hensikt å gi mennesker med ulike tilnærminger og holdninger til natur og naturforståelse en møteplass for utveksling av ideer. Ved å skape et tverrfaglig forum får vi belyst forskjellige sider ved forholdet mellom natur og kultur og de spørsmål om verdier og forvaltning dette reiser. Med deltakelse fra offentlig og privat sektor så vel som fra ulike organisasjoner, håper vi å bidra til en vårløsning for en kultur som er frosset fast på kollisjonskurs med naturen.

På høstens seminar innbyr vi til debatt om en ny, norsk naturpolitikk. Hvor står vi i dag, og hvilke muligheter har vi fremover? Tankekorset er den stadig sterkere forvekslingen av naturpolitikk med miljøpolitikk, hvor hensynet til naturen forveksles med menneskets tilrettelegging av naturen i en eller annen nytteforstand. En slik ideologi forfølger en stykkevis- og delt naturpolitikk, hvor naturen behandles som et ta-og-forsyn-deg-selv-bord. I kontrast til denne ideologien utfordrer seminaret deltagerne til å tenke naturen og mennesket som en helhet. Spørsmålene er: Hvorledes kan en helhetlig og naturvennlig praksis i det politiske og sosiale livet virkeliggjøres? Hva innebærer dette av konsekvenser for det enkelte individet og for samfunnet generelt? Med andre ord: Hvorledes vil hverdagen se ut om vi tar naturen på alvor?

Naturfilosofisk seminar utgjør en seminarrekke med årlige møter. Bidragene fra de første fem årene er blitt publisert i ”Naturfilosofisk årbok”. Det første møtet ble avholdt på Turtagrø høsten 1995. Seminaret arrangeres på ideell basis. Arrangører av seminaret er stiftelsen Naturfilosofisk seminar (Hans Kolstad, Nils Faarlund, Øystein Dahle, Anne Mari Aamelfot Hjelle, John Riise, Sverre Sivertsen, Oddvin Lund og Sigmund Hågvar.)
                                        
Program:
  • Dag Hessen, professor ved UiO, forfatter: Status for ny norsk naturpolitikk
  • Hans Kolstad, filosof, forfatter: Naturfilosofisk perspektiv på samfunnsutviklingen
  • Rasmus Hansson, biolog, stortingsrepresentant for MDG: Ambisjoner for naturpolitikken
  • Hanna Melhus, leder for landsstyret i DNT Ung: Appell
  • Hilde Charlotte Solheim, direktør Virke Reiseliv og kultur: Hva er mulig?
  • Björn Tordsson, førsteamanuensis ved HiT: Hvilken betydning kan naturen ha for å få til en endring av livsstil - med oppsummerende betraktninger 
Det blir tyve minutters innledninger og inntil en halv times tilknyttet samtale – idédugnad!

Påmelding skjer ved innbetaling av deltakeravgiften til kontonummer 7874.06.22667 innen mandag 13. oktober. Deltakeravgiften er kr 400,- inkludert lunsj - for studenter kr. 200,- Merk innbetalingen med 'Naturfilosofi' og din e-postadresse!

Ps! Vi fra Vestoppland reiser samlet inn til Oslo fra Eina stasjon kl. 07:54. Herfra reiser også friluftsgiganten Nils Faarlund, klatrekamerat med legenden Arne Næss, som han var med å etablere økosofien sammen med.

Friday, October 10, 2014

Intervju med skoletaperen Samuel Massie

Et herlig intervju i Harvest med skoletaperen Samuel Massie:

- Et sted i isødet

Det er ingenting jeg elsker mer enn skoletapere som blir vinnere!

Min kommentar:
Herlig! Selv har jeg ingen tillit til skolevinnere, da de slik har bevist at de er tjenere av det systemet som er i ferd med å undergrave oss selv.

Overskrifta minner om min egen skoletid, jeg husker den som en tid i isødet langt inne i skoddeheimen, uten et eneste lysglimt, helt uten konturer og uten minner. Kun en tid jeg ønsker å glemme. Skolen har kun en misjon, å gjøre oss til marionetter av systemet. Den som ikke passer inn eller er med på leken, må ut, må vrakes, er en trussel, en taper, som skal ned i rennesteinene.
Derfor ser jeg på skolevinnere som de virkelige taperne!

Thursday, October 9, 2014

Update by Simon Michaux

Siv Jensen. Photo: Kjetil Ree
It's absurd these days seeing our financial minister Siv Jensen presenting the state budget for 2015. She talks with great enthusiasm about the glorious future of Norway and our children and grandchildren. I cannot remember to have seen a politician ever before so fanatically indoctrinated by The Religion of Progress. But after all she's representing a party with the idiotic name The Party of Progress or in Norwegian "Fremskrittspartiet".

Sometimes I wonder if our politicians and leaders are genetically manipulated by aliens to self-destruct our civilization, so that they can easily take over planet Earth when we are gone? At least, to listen to Siv Jensen and our current political leadership appears much more scary to me than any horror movie I can think about.

I want to repeat the last part of Michaux's update:
Current political leadership are engaging in squabbling over the dregs of what resources are left and maintaining the status quo. We are using the last of the easy to get resources, to do the equivalent of straightening bananas. All of this indifference does suggest a certain outcome.
Simon Michaux's recently added comment to his brilliant lecture:
Data has been collected since this was uploaded and this presentation has evolved.  I now have data to show that the year 2005 was a turning point.  Oil supply became inelastic and at the same time Chinese demand for raw materials accelerated.  Metal prices (Au, Ag, Ni, Pb, Cu, Fe, Zn, etc) spiked and became very volatile.  The 2008 economic correction  of the GFC did not resolve these issues and return metal prices to the levels prior to 2005 nor did it create a new level of stability.  This means that the underlying issues were not addressed and market speculators were not the controlling force.

We are now 8-9 years into an era of industrial transformation.  I believe this is a signature for the start of transformation as a consequence of Peak Oil.  All of our resources are following this pattern.  Peak oil is certainly not the only problem we are faced with. Our financial and economic systems are far too fragile and disconnected from reality to engage in the required industrial reform.

There are some technological solutions which might help if applied correctly.  The real constraint is now time.  We are out of time.  We really need 10-20 years to manage the transition after the political will has been established.  These problems here now.  Current political leadership are engaging in squabbling over the dregs of what resources are left and maintaining the status quo.  We are using the last of the easy to get resources, to do the equivalent of straightening bananas.  All of this indifference does suggest a certain outcome.
Eivind Berge recommends Michaux's lecture:
Thanks for posting that, Øyvind. Simon Michaux has been a big influence on my thinking about peak oil and mining as well. His lecture on peak mining is a real eye-opener and highly recommended.

Did you dare to see Michaux's lecture? Or do you prefer to remain blissfully ignorant as long as possible?

Published at P2P-Foundation on Octobre 4, 2014.


A comment by Norman Pagett:
Noam Chomsky summed things up very well: Do you think anyone would care if the main export of Libya was asparagus?



WW2 was an energy war. The Germans and Japanese had no oil of their own, so had to grab somebody else's to drive their war machine. The USA was awash with the stuff, The losers were the ones who ran out of gas first.

We are now in WW3, again fighting over energy and the Arabs aren't stupid. They don't buy the idea that Christian oil accidentally got put under Muslim deserts, and so oil must continue to prime the pumps of western industry. 
They know full well that when the oil is gone, their guntrucks stop and they go back to goat herding and camel trading. So they are grabbing what they can, right now, in a (vain) attempt to hold onto what's left of their lifestyle, just as we are. 

Our politicians and economists convince us that we can have more, just as the imams convince their followers they can have more, if only warfare continues.

But as ive tried to point out in my book http://tinyurl.com/oa854gt there really isn't any more. And Ive even been taken to task for offering no solutions. There are no solutions. We are conditioned to fight over energy sources until we reduce ourselves to a mean level where conflict becomes pointless and unsustainable. In the case of muslim ideology, this appears to be based somewhere in the 14th century.


Here in the developed west we are as yet only dimly aware that our 100 year cycle of constant growth is slipping away from us. We regard current outbreaks of conflict as a minornuisance in faraway places. Our supermarket shelves are still full, and pumps still dispense fuel so where's the problem?, 

The problem is of course that as resources slip into severe depletion, and become less available to everyone, resource wars will take many forms, in many different places..not just desert nations 5000 miles away. A century of constant growth, doubling every decade or so, means that no one is alive who knows differently. Not your problem?

Right now in the USA oil fracking is staving off reality for--what? Five years at most. The country produces 10mbd, but burns 17Mbd. And substiutes printed money to make up the difference. It takes 2500 wells in the Bakken to deliver 1 Mbd, the same even in Iraq only takes 50 wells. THAT is oil economics.

When fracked oil finally peters out, reality will kick in, and you will have resource wars literally on your doorstep. Forget about the Middle east. A fully armed population will not take kindly to being told that there is no more. When the fighting over what's left is over, we too will be left with the economics of the 14th century.

Wednesday, October 8, 2014

Arnfinsen Interviews Mr. Future Himself: The Commoner Giant David Bollier

Listen to the interview:

- Episode 106: The commons as an approach to governance, sustainable resource management and social wellbeing

I knew it, I knew it, I knew it! Halleluja! When I sent J.A. Arnfinsen an exemplar of David Bollier's book "Think Like a Commoner" last month I knew he wouldn't be able to put it aside, although he said his schedule was full. Bollier's book is just too good! Mr. Arnfinsen told me so too, and a better recommendation than from this brilliant young man could not been given.

The Commons is the future! And as the commoner giant David Bollier is, we are here hearing the voice of the future of our civilization.

Please spread this interview wide and far! Let's save Norway and the world from the siamese troll named the market/state-duopoly! Let's regain control of our shared world and inheritage!

Norwegians: Let's give our country to the Commons!

Thank you James!!! I LOVE YOU!

I knew Bollier's book would make a huge impact on Arnfinsen. This book is a must read for everyone who care for our shared future. Buy the book here.


A life together with commoners

My experience is that to live as a commoner in the midst of liberalist individualists is suffocating. As a commoner you can only find satisfaction of life living in a strong commons. The problem is of course that in a country like Norway, this doesn't exist.

Personally I've come to the conclusion that what fits me best is to live in a nature community. For my wife a pocket neighborhood should definitely be the best thing.

For Norwegians, please read my essay about nature communities in KOTE Magazine here.

A commons can only be created by commoners, not by the market/state-duopoly.

Here we are at the core of the problem. As the market/state-duopoly hates the commons, this monster doesn't allow commoners to come together creating a commons. It does so by modernist regulation codes and market mechanisms.

To be honest, in Norway we only have one kind of troll, and this is named the market/state-duopoly. It's really disgusting, it makes me vomit every day, and I don't recommend you coming here for looking at it.

There are two words this troll fears more than anything else, that is ADAPTIVE MORPHOGENESIS.
Adaptive morphogenesis is organic, while the market/state-duopoly is a machine monster, and can only accept mechanistic processes.

Christopher Alexander is the architect of the commons. To create a commons you must follow his design principles.
Alexander tried to show that architecture connects people to their surroundings in an infinite number of ways, most of which are subconscious. For this reason, it was important to discover what works; what feels pleasant; what is psychologically nourishing; what attracts rather than repels. These solutions, found in much of vernacular architecture, were abstracted and synthesized into the "Pattern Language" about 20 years ago.

Unfortunately, although he did not say it then, it was obvious that contemporary architecture was pursuing design goals that are almost the opposite of what was discovered in the pattern language. For this reason, anyone could immediately see that Alexander's findings invalidated most of what practicing architects were doing at that time. The Pattern Language was identified as a serious threat to the architectural community. It was consequently suppressed. Attacking it in public would only give it more publicity, so it was carefully and off-handedly dismissed as irrelevant in architecture schools, professional conferences and publications.

Now, 20 years later, computer scientists have discovered that the connections underlying the Pattern Language are indeed universal, as Alexander had originally claimed. His work has achieved the highest esteem in computer science. Alexander himself has spent the last twenty years in providing scientific support for his findings, in a way that silences all criticism. He will publish this in the forthcoming four-volume work entitled "The Nature of Order". His new results draw support from complexity theory, fractals, neural networks, and many other disciplines on the cutting edge of science.

After the publication of this new work, our civilization has to seriously question why it has ignored the Pattern Language for so long, and to face the blame for the damage that it has done to our cities, neighborhoods, buildings, and psyche by doing so. - Nikos A. Salingaros
My own life is ruined. Maybe I'll experience living in a commons on the end of my days, but I don't expect so.

What keeps me alive is my mission, my oath to my daughters, the two battles I've promised to fight for them:

1) The Battle for the Life and Beauty of the Earth

2) The Battle for the Restoration and Reintroduction of the Commons in All Aspects of Human Life and Civilization

Please join me in these battles!

The only reason for me to live in this nation so extremely hostile to the commons paradigm is my daughters. My hope is that they someday can live in strong commons in the midst of commoners!

Related reading:
Published at P2P-Foundation here.

Akkumulasjonen må stanses

Øyvind Holmstad
8. oktober 2014 klokka 08:11
Men dette er jo bare slik det må være så lenge vi holder fast på kapitalismen. For korporasjonene er det kun en ting som gjelder, akkumulere eller dø. De akkumulerer stadig mer av våre fellesverdier, som her mediene, men også det menneskelige genomet, grunnvannsressurser, radiobølger, sanger som Happy Birthday, ideer, frø, jordbruksland, fossefall, etc. Hvis de kunne ville de til slutt akkumulere hele universet.

Så kanskje bør vi til syvende og sist ikke skylde på korporasjonene, de gjør bare jobben sin, men på oss selv, som ikke gjør opprør mot kapitalismen?

Douglas Rushkoff har skrevet ei bra bok: "Life Inc: How Corporatism Conquered the World, and How We Can Take It Back".

Hele våre liv er i ferd med å bli «inkorporerte», noe de fleste ser ut til å synes at er helt greit. Med unntak av moder jord!
Svar

Pål Steigan
8. oktober 2014 klokka 09:26
De er få, vi er mange. Klart vi kan ta dem. Men for at antall skal bety noe krever det bevissthet og organisasjon. Foreløpig jobber jeg med å skape bevissthet.

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv


Pål Steigan skrev nettopp en av årets viktigste artikler på norsk: “Den sjette store utryddelsen er i gang – biologisk mangfold halvert på 40 år“. World Wildlife Fund kom nylig med en rapport, Living Planet Report, som viser et tap av biologisk mangfold som langt overgår det man tidligere har vært klar over.

Publisert hos Kulturverk 4. oktober 2014.
Steigan skriver også så treffende at denne gangen er det vi som er asteroiden. Var det snakk om en virkelig asteroide som var på kollisjonskurs med jorda, ville det neppe vært vanskelig å få forskningsmidler til hvordan å stanse denne. Men å ta innover seg at vi mennesker og vårt dominerende ideologiske system er like skadelig for biosfæren som et massivt asteroidenedslag, kan forståelig nok føre til en viss kognitiv dissonans hos enkelte.
Her er hovedfunnene i rapporten:

- Verdens dyrebestander er redusert med 52% fra 1970 til 2010. Nye og bedre metoder har gjort det mulig å kartlegge tapet mer nøyaktig enn tidligere.

- Tapet av ferskvannsarter er det mest dramatiske med 76%, mot marine arter (39%) og landbaserte arter (30%).

- Menneskeheten forbruker nå ressurser i et tempo som om vi skulle ha 1,5 jordkloder å ta av.

- «Karbonfotavtrykket» utgjør over halvparten av vårt økologiske fotavtrykk.

- Jordbruket står for 92% av det golbale «vannfotavtrykket».

- Kombinasjonen av voksende befolkning og stort økologisk fotavtrykk vil legge enda større press på de økologiske ressursene.

- De rike landa har et fem ganger så stort økologisk fotavtrykk som de fattige landa.

- Men rike land kan framstå som mindre belastende ved å importere ressurser fra fattige land slik at tapet av biologisk mangfold der øker dramatisk (58%).


I kommentarfeltet skriver Steigan: ”Jeg tror ingen av de eksisterende partiene har skjønt dette eller klarer å ta det innover seg. Og jeg tror egentlig at en smartere strategi er å bygge en folkefront utenom og rundt partiene. I hvert fall i første omgang.”

Å bygge en folkefront er viktig, og her mener jeg at Pål Steigan er den personen som yter det største bidraget i Norge i dag. Selv om jeg på mange måter står veldig langt fra Steigan, er jeg svært takknemlig for dette engasjementet! Som enkeltmennesker er det lite vi kan gjøre, men å anbefale artiklene til Steigan, og da særlig denne til venner og bekjente, er et viktig bidrag.

Men å få utredet alternativet, det representative inngruppedemokratiet, slik at vi har dette klart, er også viktig. At ikke fagforeningene står på trappa til Terje Bongard for å tilby midler til MEDOSS, er for meg uforståelig. Er alle deres taler om mer demokrati og innflytelse på arbeidsplassen bare tomme ord?

Til alle fagforeningsorganiserte, her har dere en jobb å gjøre! Kanskje finnes det til og med en milliardær der ute som ønsker sitt navn i historiebøkene og en fremtid for sine barn og barnebarn? Eller tror du, Hagen, Røkke, Reitan eller hvem du nå er, at dine etterkommere kan leve av bits på pengeservere den dagen strømmen som driver disse trengs til å dyrke mat?
Ved hjelp av pengeillusjonen befinner vi oss nå i dagens sosialdarwinistiske mareritt, hvor “Homo Economicus” er det rådende menneskesynet, og hvor vi gjennom den kapitalistiske ideologien har koblet oss opp mot handikapprinsippets mørkeste krefter.

Norges forskningsråd avviste RID-modellen som en utopi. Men det må da være en større utopi at vi skal klare å skaffe til veie tre jordkloder for å kunne opprettholde vårt nåværende system, kapitalismen, innen 2050? Jeg betviler ikke at dommerpanelet til forskningsrådet besitter basale regneferdigheter, så her snakker vi nok om en massiv fortrengning, slik Steigan uttrykker det.

Steigan skriver også så treffende at denne gangen er det vi som er asteroiden. Var det snakk om en virkelig asteroide som var på kollisjonskurs med jorda, ville det neppe vært vanskelig å få forskningsmidler til hvordan å stanse denne. Men å ta innover seg at vi mennesker og vårt dominerende ideologiske system er like skadelig for biosfæren som et massivt asteroidenedslag, kan forståelig nok føre til en viss kognitiv dissonans hos enkelte.

Allikevel, det er vi selv som utgjør den store trusselen denne gangen, og Terje Bongard og kollegaene hans har kunnskapen som trengs for å forhindre det verst tenkelige scenario. I tillegg til å spre Steigans artikler, vil jeg derfor også be deg som borger om å gi Bongards bok “Det biologiske mennesket” til julegave i år.

To viktige parametre i Bongards bok er handikapprinsippet og inngruppa. Handikapprinsippet kan ses som kraften som styrer menneskelig adferd, og denne kraften kan utnyttes til det gode eller det onde i menneskesamfunn. Her kommer inngruppa inn. Ved å seriekoble mennesker kan vi lage en form for solcellepaneler som suger til seg de gode kreftene i handikapprinsippet, lik solceller på et tak, men med en langt større virkningsgrad.

Ved å igjen seriekoble alle disse inngruppene og koble disse opp mot produksjonen og demokratiet, får vi samlet en voldsom kraft, som vil kunne ta over for penger som limet i store samfunn (les her). Ved å koble inn inngruppa som det grunnleggende limet som holder samfunnet sammen, kan vi drite en lang marsj i kapitalismen.


Kapitalismen derimot bygger på pengeillusjonen (les her). Ved hjelp av pengeillusjonen befinner vi oss nå i dagens sosialdarwinistiske mareritt, hvor “Homo Economicus” er det rådende menneskesynet, og hvor vi gjennom den kapitalistiske ideologien har koblet oss opp mot handikapprinsippets mørkeste krefter. Vi har underkastet oss “the Dark Side of the Force”.

Så står vi da igjen med to valg; skal vi gi Bongard tillit, eller skal vi avslutte sivilisasjonen for denne gang? Vi har ikke mye å gå på, men det positive er at vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv.

Kommentar fra Terje Bongard:

Bongard kommenterte til denne artikkelen på min blogg Naturkonservativ:
Bra, Øyvind, takk. En mulig vei er å starte en gruppe med folk som er gode på sine områder, og kan utforme konsekvensene av RID-modellen innen sitt felt. Se www.bioman.no
Med Bongards anerkjennelse traff jeg utvilsomt spikeren på hodet. Godt gjør det også, vanligst er at mitt arbeid forsøkes latterliggjort, og enkelte finner sin ære i å motarbeide meg. Med venner som Bongard finner jeg det selvsagt uinteressant hva slags oppfatninger noen danner seg av meg, det viktigste er at jeg får jobbe i fred for vår felles framtid. Får håpe jeg finner støtte og arbeidsro på mitt nye sted?

Det gjør også godt å se at heller ikke Bongard ser ut til å trekke inn årene, han var nok inne på tanken, men ser nå ut til å ha kommet seg på beina igjen. Vi trenger kaptein Bongard ved roret!

En modernistisk hundrelapp?

Modernismens tyranny inntar stadig flere rom i hverdagslivet, kommer dette på hundrelappene kommer jeg nok til å krølle dem ekstra godt, slik at de framstår litt penere. Motivet heter til alt overmål "Grensen til skjønnhet". Ja, ja, vi får tro denne grensen ikke overskrides, eller lar de dette ligge til den nye 200-lappen, som vel er den vanligste i dag? Foto: Snøhetta