lørdag 12. april 2014

Herstal blendingsfri vinduslampe lever opp til forventningene og vel så det!

Kjøpte nettopp ei Herstal bordlampe for å ha i vinduskarmen, en ubetinget suksess. Her følger en bildeserie. En rein nytelse. Dette må være århundrets lampe!

HERSTAL Y1944, en enkel, genial og rimelig vinduslame helt uten blending. Legg spesielt merke til den tiltbare skjermen. Hvis du ønsker ei vinduslampe uten forstyrrende blendingspunkt for dine naboer, eller for deg selv innendørs, er denne innertieren fra Herstal et naturlig førstevalg. Den finnes i svart, kvit og glatt oransje.

Den geniale skjermen kan tiltes i alle retninger slik at du får lyset dit du vil

Se hvor nydelig den tar seg ut utenfra, helt uten blendingspunkt som forstyrrer evt. naboer. Jeg vil kalle den intet mindre enn ei fredslampe!



Hvilken harmoni!


Her er det kun installert ei halogenpære med et svakt amber-aktig lys, men med ekte amber-LED ville man hatt en nirvansk effekt

Fordi utforinga bare er på 11 cm mens standard diameter på bordlamper er 15 cm, måtte jeg lage til ei lita hylle den kan stå på

Les Christian Lysvågs artikkel i Aftenposten Innsikt:

Om lysets og mørkets fremtid 

HERSTAL Y1944 er et solid bidrag for å bevare mørket. La oss få på plass et lovverk som beskytter mennesker mot stygge blendingspunkt og bevisstløs lysspredning. Vi lever i dag i en normløs orgie av lys og støy!

Les mer om lysvett her.

tirsdag 25. mars 2014

Terje Bongard: No grant for MEDOSS

Originally published at P2P-Foundation.

I just received the following email from Terje Bongard, and my spirit fell low. The RID-model (Representative Ingroup Democracy) is the most promising initiative I know about. For me the rejection of Bongard’s project feels like the end of the world, and actually I think it is.

I’m sorry, my dear daughter. These anonymous "referees" shot down your future. It’s just to lean back and wait for the slow collapse of John Michael Greer. At least this is how I feel now.


Dear daughter, you have no future

Dear all

Please find enclosed the comments from the anonymous referees (not included here).

First, I want to thank each and every one of you for grasping the idea so quickly. During this process I talked to many researchers who did not. Some of them stalled the process and used up our time, and some made it difficult for us with unnecessary negative comments.

It is not easy to think new and creative thoughts. To have a position, status, makes it more difficult to take chances, listen up and think freely. You all crossed this cognitive and evolved conservative mechanism, and I thank you all for that. Your open minded strategy is what is needed now.

Is it possible to reform the global free capitalism to sustainability? As an example, I include Beate Sjåfjell, leader of Concerned Scientists Norway, in this mail. She is fighting bravely to find legal actions to support and encourage “green businesses” through both nations and the EU, see www.jus.uio.no/ifp/english/research/projects/sustainable-companies/

Will small changes add up to something really working? I wish Beate all the best, and support her with all my heart, but I fear it will only be cosmetics confined to the rich world. Facing the global poverty, economic growth is overshadowing everything. And time is running out.

But, we need to work for both perspectives: Do the best of a bad job, and at the same time search for creative solutions. But we mustn’t forget the last perspective…

Would new ideas for minor changes and improvements have come out of our MEDOSS project? I don’t know, but I sincerely hope you all will bring the RID model with you, and reflect over the idea whenever discussing solutions to our dangerous near future. Regardless of what the “referees” of our application say, MEDOSS is based on scientific knowledge of human behavior: We can do this change, and it will address societal problems in surprisingly many arenas. It is a sustainable solution.

The RID-model

I would never have engaged in this process if it hadn’t been for the initiative coming from the Norwegian Research Council’s own advisors. The invitation to address the kick-off meeting, and the seed money support from them made me hope for a small miracle. These people are at the center of research and science, and have a unique competence for thinking new thoughts in broader perspectives, free from prestige. I thank you for the opportunity, and please keep thinking more in the same direction!

Alas, the programme committee and referees are not this broadminded. As you will see, the comments are all about how they want elaborations on topics they don’t understand, or are not willing to examine closer themselves. As you all remember, in the struggle to fulfill the limit for 10 pages max, we had to cut into bones. How is it possible to document, to every thinkable referee’s satisfaction, the scientific background for a new society built on a complete democracy, describe experiments and deliverances on 10 pages…. ?

I will write an essay, first in Norwegian, about my efforts over the last years in these matters. My reflections and experiences will perhaps be useful to others. In it, I will discuss how to move on. Of course I will appreciate and include in this essay your comments about the process, the application and ideas for further initiatives and development. We cannot give in yet, or…?

Dear daughter, we lost the grip on your future. The "referee" board had the key to your future in their hands, they could have opened the gate to a safe and sustainable future, but they chose to throw away your key. I'm really sorry, on behalf of you and all the children on Earth. 

yours truly

Terje

________________________________________________________________

Terje Bongard

Researcher, PhD

Norwegian Institute for Nature Research – NINA

Postal address: NO-7485 Trondheim, NORWAY

Delivery/Visiting address: Høgskoleringen 9, NO-7034 Trondheim, NORWAY

Phone: +47 986 44 786 • Fax: +47 73 80 14 01 • www.nina.no

tirsdag 4. februar 2014

KAN NOEN HJELPE OSS MED ET STED Å BO? HVOR JEG KAN VIE MEG TIL MITT (BOK)-PROSJEKT OM "INNGRUPPESAMFUNNET"

A non-living structure, not built to create love and life. As Alexander states: THERE IS NO EXCUSE!!!!! Click on the image for a magnification

In our time we are unable to create LIVING NEIGHBORHOODS!

Jeg bor i huset oppe i hjørnet. Det kan virke idyllisk, men lider av en mengde stressmomenter som følge av modernismen, vårt mekaniske verdensbilde og system-B. Dessverre er jeg ikke i stand til å vie meg til skrivingen her slk jeg ønsker det. Tragisk, jeg som hadde tenkt å begynne på et bokprosjekt om "inngruppesamfunnet" i sammenheng med at min venn Terje Bongard i disse dager drar i gang et fireårig forskningsprosjekt for å gjøre Norge til et inngruppedemokrati: http://blog.p2pfoundation.net/wp-content/uploads/MEDOSS_proposal_16-10-FINAL-1.pdf (Dessverre ble dette prosjektet avvist av det inkompetente og visjonsløse dommerpanelet til Norges forskningsråd, noe Dere kan lese mer om her.)

For English readers, unfortunately I'm not able to write well before I can get away from this forced, mechanistic, quasi pocket neighborhood. The stress factors are simply overwhelming! I'm imprisoned in the house in the middle.

Hvis noen kan hjelpe meg med et godt sted å bo for min familie, hvor jeg kan ta fatt på mitt bokprosjekt i fred og ro, vennligst kontakt meg:

Mob: 48023242

E-post: permaliv@yahoo.com

Adr: Øyvind Holmstad
Tranbergvn. 4E
2819 Gjøvik

ALT AV INTERESSE! MEN GJERNE EN FORM FOR ØKOLOGISK LIVSSTIL!

Min kone og datter, jeg gjør meg best bak kameraet. Vi trenger et godt sted å bo!
You are doing extremely important work for Norway, and I hope that you can have a peaceful home atmosphere so you can continue to write. 
With best wishes,
Nikos

Det finnes noen som har tatt poenget. Øyvind Holmstad hos Kulturverk har oppdaget sammenhengen, her har han kommentert den. - Terje Bongard
Folk flest mener nok jeg ikke er vel bevart, trolig fordi de ikke har oppdaget sammenhengen. Får trøste meg med at Norges første og fremste adferdsbiolog regner med meg!
“A healthy human being is able, essentially, to solve problems, to develop, to move toward objects of desire, to contribute to the well-being of others in society, to create value in the world, and to love, to be exhilarated, to enjoy. The capacity to do these many things, to do them well, and to do them freely, is natural. It arises by itself. It cannot be created artificially in a person, but it needs to be released, given room. It does need to be supported. It depends, simply, on the degree to which a person is able to concentrate on those things, not on others. And this steady-mindedness, even in joy, is damaged by the extent to which other unresolved or irresolvable conflicts take up mental and physical space in a person’s daily life.” 
Christopher Alexander, side 373 fra boken The Nature of Order – The Phenomena of Life.
I denne videoen slår Leon Krier fast at meningen med arkitektur er å skape fred mellom mennesker:


De som bygde mitt lommenabolag, Block Watne, Gjøvik kommune (lenken inneholder også mitt flotte billedgalleri over byen på Wikipedia) og andre, kunne oppfylt min drøm om å leve i et lommenabolag: http://pocket-neighborhoods.net/

I stedet valgte de å ødelegge min drøm og livet til min familie, ved å prioritere profitt og teknokratiet. Den norske arkitekturen ser det simpelthen som sin hovedoppgave å ødelegge enkeltindivider, familier, samfunn, naturen og vår felles framtid.

Vi lever i dag i et mekanisk helvete og iskaldt utgruppesamfunn!
Eg er overtydd om at menneskeslekta si frelse ligg i ein korrekt bruk av vitskapleg teori innan arkitekturen. Vidare argumenterar eg for at den sokalla “teorien” nytta opp til i dag berre er kultdoktrinar og ideologi, og at denne har øydelagt kulturen vår. — Nikos A. Salingaros
 IF ONE THING, MORE THAN ANY OTHER, distinguishes a real neighborhood from the corporate machine-architecture of the 20th-century developer, it is the fact that real people have — together — conceived it, planned it, and built it. It is this human reality which makes it worth living in, pleasant to be there, and valuable. – Christopher Alexander

Appendiks:

Selv om mitt "lommenabolag" viste seg å være en tragedie, kommer jeg ikke til å gi opp kampen for lommenabolaget som et sentralt element i det nye inngruppesamfunnet. Jeg får analysere situasjonen og se min erfaring som et eksempel til ettertanke, slik at ikke de samme designblunderne som ble begått her vil fortsette å infisere framtidens lommenabolag.

Her er et utdreg fra en e-postutveksling med Terje Bongard:
First I was somewhat disappointed that Bongard didn’t want to connect the in-group democracy to the Alexandrine pattern 37, HOUSE CLUSTER: http://www.patternlanguage.com/apl/aplsample/apl37/apl37.htm 
But I see now that it has to be connected to the production system, as this is connecting us to the basics for our existence.
Svar fra Bongard:
MØNSTERET BYGGER PÅ AKKURAT DET SAMME, OG VILLE VÆRT ET GLIMRENDE CASE-STUDY HVIS DISSE “SAMFUNNSFORSKERNE” HADDE VÅKNET, MEN SOM DU PÅPEKER: VI MÅ FÅ KONTROLL OVER DET GIGANTISKE PRODUKSJONSAPPARATET. DET ER DET SOM TRUER EKSISTENSEN VÅR.
Uansett, med velvilje fra mine medmennesker kunne situasjonen vært berget, slik at jeg og min familie kunne fortsette å bo her, og dette "lommenabolaget" kunne slik blitt et eksempel på positiv problemløsing.

Human relationship. There are two fundamentally different ways of understanding the word "relationship," when it comes to human beings.
  • One of these ways is conventional: this can describe the relationships you have with a shopkeeper, or a policeman, or a banker, or, in very sad cases, with a parent, a spouse, a son or daughter. These relationships are instrumental relationships; they are typically defined by convention – by the rules of behavior as set out by custom or by society.


  • The other way is personal: the essence of the relationship is that you seek, and find, a connection; you treat the other person as nearly as possible to the way you treat yourself, and you strive constantly to treat the other person more as you treat yourself. You recognize, and slowly come to feel, that you are part of the other person, and that the other person is a part of you, so that the two of you are gradually experiencing each other as an indivisible self.
This is not only something that happens with a person who is very dear to you. You can have this quality of relationship even sitting next to a person on a park bench for only a few moments, when the exchange is something real. - Christopher Alexander

This is, of course, a rampant nod to commercialism, which, if we did not live in such a commercial era, would be seen for what it is. The life of a community cannot be held hostage, by a person or corporation who seeks to make money and profit from the construction of its streets and buildings. The streets and buildings are part of the neighborhood’s life blood, the city’s life blood, and they must be interwoven with the activities and life of the people themselves. Anything less leads inevitably to drug abuse, crime, teenage violence, anomie, and despair – the very earmarks of modern urbanism. - Christopher Alexander

fredag 31. januar 2014

Lysvett


Den hittil beste artikkelen om lysforurensning på norsk er skrevet av Christian Lysvåg, tidligere publisert i Aftenposten innsikt, nr. 2, februar 2013: "En lysforurenset klode. Kampen for mørket er i gang." Les denne meget viktige og banebrytende artikkelen på Lysvågs blogg her:

- Om lysets og mørkets fremtid
Fremtiden er amber-LED, mener Frederico. Det er varmt, rav-farget lys; dyrt å utvikle, men skånsomt mot mennesker og natur. Det hvite lyset forurenser voldsomt. Ikke bare griper det inn i mørket og forstyrrer nattehimmelen på mange mils avstand. Det er også uheldig for menneskers og dyrs helse. Det forstyrrer livets fine prosesser: fuglers migrasjon, innsekters forplantning, rovdyrs jakt, alle veseners instinkter og biologiske klokke. - Christian Lysvåg
Meget bra magasinutgave fra Aftenposten innsikt, nr. 2, februar 2013: "En lysforurenset klode. Kampen for mørket er i gang." Kan lånes på bibliotekene. Kan også lastes ned fra Christian Lysvågs blogg under tittelen "Om lysets og mørkets fremtid".

Artikkel om lysforurensnine fra AEON Magazine:

The end of night

Kjøpte nettopp ei Herstal bordlampe for å ha i vinduskarmen, en ubetinget suksess. En rein nytelse. Dette må være århundrets lampe! Se bildeserien:

Herstal blendingsfri vinduslampe lever opp til forventningene og vel så det!

Ett av bildene fra bildeserien du kommer til ved å følge lenken ovenfor

Meget god artikkel fra "Vi i villa" om å benytte lysvett når man lyser opp uteområdene. Husk også at lamper i vindusposten lett kan bli et blendingspunkt i vintermørket, særlig når husene ligger tett på hverandre.

Tenk på vinduet som et blomsterbed, som et punkt som skal skape helhet og skjønnhet i omgivelsene. Eller som et kunstverk. Alle store malerier og fotografier er laget av lysets mestere. I dag regner de fleste seg som atomister, de ser seg ikke som delaktig i en større helhet, de fornekter den verdensveven vi alle er del av. Se på deg selv som helhetsskaper, spør om å få se dine vinduer og din lyssetting fra naboens hus og hage. Skap harmoni!
In 1984, the environmental psychologist Roger Ulrich made a startling discovery. In studying hospital patients recovering from surgery, he found that one factor alone accounted for significant differences in post-operative complications, recovery times, and need for painkillers. It was the view from their windows! - Mehaffy & Salingaros
Dette må også gjelde TV- og dataskjermer! Sett ikke TVen så naboen får den rett i fleisen i sin vakreste utsikt fra stuevinduer og balkong. La ikke TV- og dataskjermer stå i "stand-by" og spre sitt iskalde blå lys når de ikke er i bruk.
Alle forstår hvor lyset fra fjernsyn, dataskjermer og digitale apparater faller i denne sammenheng. Det er vitenskapelig etablert at på samme måte som all ytre stimuli vi mottar gjennom sansene også bestemmer bevissthetens innhold, så kan frekvensen på disse stimuli – i lysets og lydens bølger – også være utslagsgivende for hjernens egne bølger. Høyfrekvente, kantete inntrykk, ikke i innhold men i form, kan skape ”taggete tanker” og et nervøst sinn. Det er vanlig å forklare for eksempel innsovningsproblemer med for mye skarpe inntrykk. Det kan tas helt bokstavelig: om man fratar seg selv den naturlige blå timen, (som ikke må forveksles med blått lys, hvilket oppfattes som hvitt) som er nedskaleringen av sanseverdens frekvens, så fratar man seg også hjernens og hjernebølgenes utflating mot ro. Christian Lysvåg

Å ha et rom med en TV rett imot ditt hus er som et diskotek, et evig fyrverkere, der rommet blafrer ut i omgivelsene i gyselig grønt, gult, blått og rødt. Dette river i filler sjela, sinnet skjærer tenner. Lystortur!

Selv gjennom kvite persienner trenger dette gyselige TV-lyset, lik dødsrikets sykelige ånder siver de ut i nattemørket.

Original artikkel i "Vi i villa" her.

Se eksempler på blendingsfrie vinduslampetter:

Vinduslamper uten blending

HERSTAL Y1944, en enkel, genial og rimelig vinduslame helt uten blending. Legg spesielt merke til den tiltbare skjermen. Hvis du ønsker ei vinduslampe uten forstyrrende blendingspunkt for dine naboer, eller for deg selv innendørs, er denne innertieren fra Herstal et naturlig førstevalg.

Lys i mørket

Mørke kvelder gir behov for lys ute, men har du tenkt over hva utelyset gjør for huset ditt?



Nå som klokken er skrudd tilbake og kveldene er blitt lengre, merker flere av oss behovet for god belysning utendørs. Utelampene skal ikke bare gi lys, de skal vise vei, ønske velkommen, gi en følelse av trygghet, og mye mer.

- Ved inngangspartiet skal det være lys. Du skal ikke være i tvil om hvor inngangen til huset er, og man skal føle seg ønsket velkommen. Det kan også godt være lys i oppkjørselen eller langs gangstien, for lys gir en følelse av sikkerhet, sier Lorang Brendløkken, daglig leder ved Hamar Elektro og lysdesign.

Utendørs belysning uten noen form for blending. Foto: A. Johansen

Enkel regel

Han er levende opptatt av lys, og snakker entusiastisk både om muligheten ved god belysning og fellene ved å tro at lys er enkelt. For det er ikke bare å smelle opp et utelys og tro at det er alt som skal til.

- Det er mange som bruker kopier av smijernslamper og så setter de inne sparepærer. Smijernskopiene er dekorative på dagtid, men når mørket faller på og du slår på lyset, forsvinner lampa. Da ser du bare blendingspunktet. Sparepærer er ikke pene og det er heller ikke pent å bli blendet, understreker Brendløkken.

Han har en enkel regel for hvilke pærer du kan bruke i hvilke lamper.

- Har lampen klart glass, så bruker du klar pære. Har lampen derimot hvitt glass, bruker du matt eller hvit pære. Vil du bruke sparepære, sørg altså for at lampen har hvit glass.

Mer enn smijernslamper

Nordmenn er glade i det nostalgiske, men når det gjelder utebelysning er det kanskje på tide vi slipper litt taket i de gamle lampene og ønsker nye muligheter velkomne. For mulighetene er der, og alternativene i dag er enorme.

- Det er i dag veldig mange andre muligheter når det gjelder utebelysning. Det finnes for eksempel fine lamper med dekt blendingspunkt. Du kan rette dem i flere retninger, begrense området du velger å belyse og gjøre det litt mer spennende enn med lamper som bare sprer lyset overalt, sier Brendløkken.

Hos Hamar Elektro & Lysdesign fører de blant annet merker som italienske Flos, Castaldi, Luce Plan, Artemide og danske Verpan og Le Klint.

- Lys skal være der hvor man skal bruke det. Derfor er jeg veldig glad i lamper som gjør at du kan rette lyset der du vil ha det, heller enn en kuppel som kaster lyset overalt. Energiøkonomisk er det også, og det skal man ta med seg.

Stemningsskapende

I tillegg til å gi lys av praktiske grunner, kan utebelysningen være med på å skape ulike stemninger i hage og bakgård. Bruk gjerne lys til å understreke arkitektoniske særegenheter eller fremheve en vakker skulptur, plante eller benk i hagen, men gjør det med varsomhet.

- Vær forsiktig med lys i hagen. Tenk over hvem som skal se det, hvilken effekt du ønsker, og hvor sjenerende det eventuelt er for naboen. Men er du kreativ og har en hage som ligger slik til at det ikke sjenerer naboen og det skaper lysforurensing, så for all del, slå deg løs, sier Brendløkken.

Stemningsfult: Bruk gjerne lys til å understreke arkitektoniske særegenheter eller fremheve en vakker skulptur, plante eller benk i hagen, men gjør det med varsomhet. Foto: Hamar Elektro og Lysdesign

Tekst: Sesselja Bigseth

Andre relaterte artikler:
Unngå alltid blending. Hvis vi har blendende lyskilder i synsfeltet vil vår generelle synsevne reduseres.
Riktig fargetemperatur gir en god dynamikk. Utendørs trengs ikke så sterk belysning, men man skal tenke på ikke å rette lyset inn mot naboen. Bruk blendebeskyttelse og be om å få se på belysningen også fra naboens hage og hus. Å bruke fargede lamper kan være effektfullt, men Sebastian velger heller ulike fargetemperaturer som gir dynamikk og kontraster.
Hemmeligheten bak all god belysning er å gi lys uten at det synes hvor det kommer fra. Det er uterommet som skal fremheves. Og pass på at lysene ikke skinner rett i øynene, skriver Slipher.
Lys i uterommet skaper trivsel og trygghet, men det er ikke like lett å få det riktig. En stor kuppel som lyser opp foran garasjen er kanskje effektivt, men er det pent? Utelyset skal ikke bare være funksjonelt - det skal også skape en atmosfære og lede oppmerksomheten mot punkter vi ønsker å fremheve. Det krever planlegging og gjennomtenkte løsninger.

onsdag 22. januar 2014

Folkets votum: 9 av 10 vil ha stillhet – ikke støy!


Gjenreisingen av Norge etter 2. verdenskrig gikk som vi vet sin gang med sterk satsing på industrireising. “1960-årene ble det gyldne tiår fremfor noe og industriens glanstid fremfor alt”, konkluderte Hanisch og Lange, etablerte historikere i økonomifaget. Utviklingen ga høy levestandard – målt som økonomisk vekst med kroner og øre som benevning. Prisen var tunge naturinngrep og stor forurensning. Ett av tegnene på at levestandard – tidens mantra – ikke ga livskvalitet var stiftelsen av ”Norsk forening mot støy” allerede i 1963.

Av Nils Faarlund fra Skreia. Tindevegleder, konvertert sivilingeniør, friluftsmann og pionér i utviklingen av en handlende økofilosofi. Har bl.a. lagt mye av fundamentet for kunnskap om norsk friluftsliv på høyskolenivå, drevet Norges Høgfjellskole og vært rådgiver for forsvaret om overlevelse i naturen. Han har i den senere tid vært aktiv i kampen mot naturødeleggende vindkraftprosjekter i Åsens venner og Vener av Trøymsåne.
Riktig nok er uønsket lyd strengt regulert på arbeidsplassene, men i “allmenningene” hvor vi ferdes under arbeidsreiser  - nødvendige så vel som unødvendige – innkjøp, selskaps- og fritidsliv, er det stadig anarki. I denne delen av vår livsverden har vi i våre demokratier vært slepphendte og altfor ofte innrømmet “fri flyt” for de kommersielle interessenes utslipp.
Initiativtakerne bak “Norsk forening mot støy” hadde virksomme nettverk i det politiske og akademiske liv. Men selv om nye generasjoner besluttsomt har ført arbeidet videre, merket vi i jubileumsåret 50 år senere at den økonomiske velstandens støykulisse fortsatt ikke er tøylet. Den finner stadig ny utbredelse og ny intensitet. Det er med “utslippet” av støy som det er med utslippet av klimagasser. Vi fortsetter å leve med det fra dag til dag, fordi det på kort sikt er så mye annet som er mer påtrengende og håndfast. Når vi besinner oss som vi gjør i vårt folkekjære friluftsliv, er imidlertid vårt votum klart: Representative undersøkelser over motiver for vårt ærendsløse møte med fri natur viser at 9 av 10 av oss vil bli kvitt støyen og at 9 av 10 av oss vil ha stillhet.


Her er vi på sporet av veger ut av uføret. Vi trenger å roe oss ned av og til. Vi trenger å gi plass til ettertanker. Vi trenger stillhet. Vi trenger anledninger hvor vi som Einstein, kan løse oss fra samtidens tankemessige rammer som vi altfor ofte tar for gitt. Når vi oppdager hva den første blant likemenn i den mest prestisjefylte naturvitenskapen – teoretisk fysikk – pekte på allerede i 1950-årene, er det som med egget og Columbus. Vi innser også at det tankemønsteret som har skapt krise etter krise i den moderne levemåten ikke kan hjelpe oss ut av elendigheten. I det følgende inviterer jeg til et gløtt bakover i vår nære fortid for å gi oversikt og Askeladdaktig nyskaping.

Ved inngangen til det 19. århundre hadde den industrielle revolusjonen gjort europeiske byer til pengemaskiner. Følgene for dem som ikke hørte til blant de privilegerte fabrikkeierne – med bolig på vestkanten – var at de måtte leve i et helvete av forurenset jord, vann og luft – ledsaget av en ulende og drønnende støykulisse. I den tids Norge var industrialiseringen ennå i sin spede begynnelse. Vårt fremmedstyrte land var derfor stort sett forskånet for slike tilstander. Annerledes var det hos naboen i øst som hadde vært ledende i teknologiutvikling fra 1600-tallet av, og hos naboen i sør med sine tette bånd til de europeiske industrilandene.

Det skulle ta mannsaldere før de arbeidssøkende som levde i elendighet på østkanten i industribyene i Europa, fikk overskudd og politisk handlefrihet til å påvirke sin livssituasjon. Initiativet til å bedre situasjonen kom fra heller uventet hold. Forfattere, komponister og billedekunstnere engasjerte seg mot en samfunnsutvikling som fór brutalt frem mot mennesker og natur. På norsk er vi vant til å bruke den innbydende betegnelsen opplysningstiden for det nye tankemønsteret som vokste frem fra midten av 1600-tallet. Sosiologer snakker gjerne om moderniteten.

Støy, verdens nest største helserelaterte miljøproblem

Fantastisk bra artikkel hos Kulturverk om støy, vår tids nest største helserelaterte miljøproblem. Les hele artikkelen av Hanne Herrman, leder av Norsk forening mot støy:

Støy, et uhørt globalt helse- og miljøproblem

Nedenfor følger et utdrag fra denne tankevekkende og innsiktsfulle artikkelen:

søndag 19. januar 2014

Nikos A. Salingaros samtaler med J.A. Arnfinsen på det norske "podcast-showet" Levevei.no (Salingaros er en verdensledende arkitekturteoretiker og pioner innen biofilia)

Lytt til samtalen mellom Salingaros og Arnfinsen:

- Episode 84: Creating buildings and environments that support life (podcast)

Nikos A. Salingaros
Intervjuet starter med en redegjørelse av hvordan Salingaros fattet interesse for arbeidene til Christopher Alexander, hvordan disse to gigantene møttes og hvordan samarbeidet med Alexander etter hvert førte til at Salingaros begynte å utvikle sine egne ideer om arkitektur, hvilket i dag har gjort ham til en av verdens fremste arkitekturteoretikere.

Noe jeg selv ikke hadde reflektert over er hvordan modernismen ville vært en umulighet innenfor tidligere sivilisasjoner, simpelthen fordi den bygges opp av elementer som er for tunge til å settes på plass med muskelkraft, samt bruk av materialer som krever mye energi å framstille. Dette er noe av grunnen til at modernismen er hva man kan kalle objektorientert, mens tradisjonell, historisk og klassisk arkitektur er elementorientert.

torsdag 16. januar 2014

The Man Who Started a Fire (Christopher Alexander Lecture at Berkeley, California)



Jump to 12:20 to skip introductions

As said in the introduction to this lecture held in spring 2011, Christopher Alexander has started a fire that keeps on burning, spread by the ‘wind’ throughout the world. But in the wake of this fire there’s no ash, but only beauty and true living structure. As in the new cosmology of Alexander, matter is not inert anymore — it has spirit, revealed in the field of centers. This means that beauty is seen as a fact of the wholeness found in nature and the universe.
Beauty is the manifestation of secret natural laws, which otherwise would have been hidden from us forever. — Goethe
These natural laws are not so secret anymore. Though Alexander in the beginning of his lecture says he has only taken the first initial steps toward our understanding of living structure, I believe in the end it will turn out that these steps were gigantic. If we survive as a civilization, something we can only do if we start creating living structures, not as something added on, but as the very core of a new civilization where nature and culture are one.

The field of centers revealed. Photo: Derek Ramsey

You never hear about Christopher Alexander in quiz-shows on TV, in spite of that A Pattern Language probably is the most sold book on architecture ever. This is because this book and his research questions, and even goes directly against, the power-structures of our world. Some have tried to ridicule him, but this is of course impossible, so the main strategy is to silence him. This is illustrated by a story Alexander tells, where the construction industry offered the management of the Eishin Campus $80,000 in a bag if they could get him out of Japan.

When the arch modernist Le Corbusier died his death was regarded as a great loss for both capitalist and socialist leaders:
Such views made Le Corbusier a natural ally of the masters of the modern world. He wanted to turn everything into a rational machine, and a rational machine is easy for those in power to understand and control. When he died in 1965, the Soviets said, “modern architecture has lost its greatest master,” while President Johnson commented, “his influence was universal and his works are invested with a permanent quality possessed by those of very few artists in our history.” Leonid Brezhnev and Lyndon Johnson may not have known much about art, but they knew what they had reason to like. — James Kalb
While Le Corbusier is the architect of the modern power structure, loved by the elites, who use their whole apparatus of power to enforce their desires on the masses, Christopher Alexander is the architect of the people:
My conclusion is that careful construction of the world, according to the principle that every center is made to be related to the true I of the maker, will result in a world which is practical, harmonious, functional. If this is true, astonishingly then, it would appear that the safest road to the creation of living structure is one in which people do what is most nearly in their hearts: that they make each part in such a way that it reflects their true feeling, in such a way that it makes them feel wholesome in themselves and is, in this sense, related in the deepest way to their own true I.

For someone educated in the 20th-century way of looking at the world, this is enigmatic, if not ridiculous. It means that a world constructed in the most personal and individual fashion, made by people who are searching deeply to follow the nature of their own true I, their own true selves, will be – in the most public, objective, and universal sense – a world which is functional, adequate and harmonious.

The enigma which arises, then, is that the process by which human beings create the world in their own image, gradually creates a living world, and this is – apparently – the best, and most efficient way in which a living world can be created. Of course, the phrase "in their own image" requires that it be the true self they are looking for; and implies that this larger process of building the world cannot be separated from each person’s personal search for the true self. — Christopher Alexander, The Luminous Ground, page 142
Surely, Alexander is the architect of the coming realm of the commons!

I’m happy to share that a new book by Alexander is to be published in October. Here is the Amazon.com description of The Battle for the Life and Beauty of the Earth: A Struggle between Two World-Systems:
The purpose of all architecture, writes Christopher Alexander, is to encourage and support life-giving activity, dreams, and playfulness. But in recent decades, while our buildings are technically better — more sturdy, more waterproof, more energy efficient — they have also became progressively more sterile, rarely providing the kind of environment in which people are emotionally nourished, genuinely happy, and deeply contented. 
Using the example of his building of the Eishin Campus in Japan, Christopher Alexander and his collaborators reveal an ongoing dispute between two fundamentally different ways of shaping our world. One system places emphasis on subtleties, on finesse, on the structure of adaptation that makes each tiny part fit into the larger context. The other system is concerned with efficiency, with money, power and control, stressing the more gross aspects of size, speed, and profit. This second, "business-as-usual" system, Alexander argues, is incapable of creating the kind of environment that is able to genuinely support the emotional, whole-making side of human life. To confront this sterile system, the book presents a new architecture that we — both as a world-wide civilization, and as individual people and cultures — can create, using new processes that allow us to build places of human energy and beauty. The book outlines nine ways of working, each one fully dedicated to wholeness, and able to support day-to-day activities that will make planning, design and construction possible in an entirely new way, and in more humane ways.
See the lecture, read the book, and let’s create a new kind of world. A world full of living structure!


This article is published at The Permaculture Research Institute of Australia on September 11, 2012. Republished at Energy Bulletin, USA, on September 19, 2012. Republished at the P2P-blog on December 10, 2012.

Christopher Alexander - Patterns in Architecture

mandag 6. januar 2014

The Stress Reservoir

Christopher Alexander, The Phenomenon of Life, pages 376 – 378:


We shall understand the negative effect of environment on human freedom more deeply by considering the phenomenon of stress.

Broadly speaking, the reaction to each unsolved problem, or annoyance, or conflict that is encountered creates in the individual some level of stress (1). Stress is initially functional and productive. It’s purpose is to mobilize the body in such a way that problems get solved. Adrenaline and other agents are mobilized throughout the system, creating special alertness and energy. All these help to address conflicts, unwind them, and to remove sources of annoyance. Each conflict or difficulty that the organism encounters, so long as it remains unsolved, adds to the stress that is mobilized. But there is a limited capacity of stress in every human individual. Varying from person to person, it is nevertheless quite finite in all of us.

Image: Stuartpilbrow at Flickr

There is, in effect, a stress reservoir in the body. The amount of stress being coped with fills this reservoir, to different levels at different times. But as the stress reaches the top of the reservoir, the organism’s ability to deal effectively with the stress decreases. This then gives rise to the ”stress,” as used in its popular meaning. The organism is overloaded. There are more problems occurring than can be solved. The total stress mobilized is beyond what the organism can cope with effectively. Slowly the situation deteriorates. When the stress is too great, creative functioning is impaired. Sometimes it finally breaks down altogether.

Perhaps the most important finding of modern research on stress is that stress is cumulative, because it is all in one currency. Stress from many worries, stress from physical pain, stress from an unresolved argument, stress from light shining in one’s eyes – it is all stress, and it is all one kind of stress. So each of these apparently disparate stress effects fills the same stress reservoir.

Almost any unresolved problem, even when small, adds to the reservoir of stress, and can reduce a person’s ability to function well. So long as challenges faced are within the limits of the stress reservoir, a person is actively solving problems, and becomes more alive, more capable, more rewarded in the process of meeting the challenges. When the stress reservoir fills to impossible levels, the effect is opposite, and the accumulated stress prevents productivity, prevents loving relationships, prevents artistic and intellectual creativity, prevents people from being effective.

The wall outside the University Art Museum in Berkeley

To see more exactly how the accumulation of stress, and disruption of the healthy relation between living structures in the environment and human freedom works, look at the case of a wall outside the University Art Museum in Berkeley, California. This wall has sloping sides, unlike a normal wall which has straight sides. Both ground surface and wall are made of concrete, and the concrete slopes and curves continuously from the flat ground to the vertical surface of the wall to form the wall. I suppose the architect supposed this would be fun, or exiting – or perhaps just “different.” But what it actually does is to create very tiny amounts of stress. A person walking along cannot quite tell where the sloping part starts, so there is a chance of tripping. One has to walk away from the wall, minding one’s feet, and has to give up what one is thinking in order to concentrate on not bumping into the wall. And if you were inclined to sit on the wall, you could not. The top of it is too far back from the flat part on the ground; your legs don’t quite reach. So this wall, apparently fun and interesting, is actually a little expensive in needless stress, and in discomfort. This could have been avoided with an ordinary wall 16 inches high, thick enough to sit on, with a wide top, where you can see what it is when you walk by, and where you can sit down if you are tired, wait for a friend, or have a sandwich.

"This could have been avoided with an ordinary wall 16 inches high, thick enough to sit on, with a wide top, where you can see what it is when you walk by, and where you can sit down if you are tired, wait for a friend, or have a sandwich." See also pattern 243, Sitting Wall.

Of course, this example is small scale. Human life would be easy if we only had a few problems of this kind to contend with. It seems almost petty to mention it; perhaps too critical of the architect who was, conceivably, just having fun.

Let us now consider a rather more troublesome example from architecture. This concerns the life of small families with small children on the fifth or sixth floor, or higher, in apartment buildings. The problem has been well documented: the mother with small children; the apartment usually small. Naturally the children – when they are home – want to go out to play with their friends, on the ground, six stories below. The mother wants them to be able to play there. But she cannot easily keep an eye on them, and she can’t get to them quickly if something happens. But she can’t keep them in the apartment, which is too small anyway. So the children go down. She worries constantly, thinking perhaps about kidnapping, or a car accident. But there is no alternative. If she finds it too stressful, she keeps them in the apartment, but after an hour the children romping about breaking things in the apartment, which is too small to contain many friends, she gives up and goes back to the inevitable. She lives with this stress day in, day out. If she tries to go down to watch the children, from the ground, then the cooking doesn’t get done, and all kinds of other negative consequences come from it. There is no way to win. One way or another, this condition remains in her for the few years when her children are young enough to need supervision, but young enough to keep at home. This stress cycle contains a series of factors linked in a “can’t win” pattern. It is just one example of a negatively charged system of conflicting forces which occurs in certain kind of apartments: one of the many other things that might be said about not very good apartment buildings.

Tehran

The main point is that we here have a second example, in structure like that of the museum wall, of a system which absorbs energy and makes living more difficult, and thus interferes with a positive development of people’s lives. This example is somewhat larger in scope and in its effects than the art museum wall. The nature of the stress that is induced is the same.

Each example adds to the total reservoir of stress people must contend with. It makes everything else more difficult, and a meaningful life just that little bit harder to attain. By themselves, the stress from these two cases could not fill up a person’s stress reservoir. But when these small items increase, and multiply, they begin to have a cumulative effect which is not positive, but negative.

It is in the subtle interplay of factors of this kind that the environment has its effect – positive or negative – on human life.


(1) Stress, and the stress reservoir model I summarize here, has been studied extensively, by Hans Selye and others. Hans Selye, THE STRESS OF LIFE (New York: McGraw-Hill, 1984).

Published at P2P-Foundation on March 8, 2014.

lørdag 4. januar 2014

Take a Break

In principle, activities that contribute to good group decisions are not always
best done by the group as a whole. Often times information, ideas, and potential
solutions are all put on the table in such a tangled web that the group as a whole
can't make sense of them. Other times, emotions run high in the heat of debate and
cloud our ability to see clearly. Further, in the midst of lively discussion it's
often hard to discern our own thoughts and feelings.

When things are confusing and the group is in disarray, we are likely to be hugely
inefficient. We repeat ourselves, spin our wheels, and make clumsy progress in wrong
directions.

Practical Tip:

Take a break. When a group breaks for ten minutes or overnight or
puts an issue to rest until the next meeting, it gives time for things to settle
out and become clear. People chat informally in small groups and develop new understanding.
Group facilitators have time to organize information and proposals so that others
can make sense of it all. Emotions cool and personal views become clear. Time heals.
Taking a break is often the most efficient way to proceed. - Craig Freshley

fredag 3. januar 2014

Coming Soon: Think Like a Commoner

My year got off to a zippy start when Ralph Nader named my new book – due out in February – as #1 in his list of “Ten Books to Provoke Conversation in the New Year.” Thanks, Ralph!

Think Like a Commoner: A Short Introduction to the Life of the Commons is my attempt to introduce the commons to the lay reader and concerned citizen. I wanted to explain the commons in simple but not simplistic language while pointing toward the many deep and complicated aspects of the commons, and to the diverse points of entry to the subject. My publisher is New Society Publishers, known for its environmental and activist-minded books.
Think Like a Commoner is my best effort to provide a succinct, lucid overview of the commons. In relatively short chapters, I discuss its history, academic scholarship and many cultural variations. I explore the political and economic implications of the commons and dozens of activist fronts and working projects. I also look at the international commons movement and provide a list of further reading and other resources.

It’s no exaggeration to say that it’s taken me fifteen years to write this book! WhileSilent Theft, my first foray into commons research and scholarship, came out in 2002, I’ve had quite an odyssey of reading, debate, conference-going and reflection over the past decade. I decided it was important to circle back on myself to try to make better sense of the commons, ten years later, and to try to communicate it more clearly. Continue reading...

torsdag 2. januar 2014

“The biological Human Being – individuals and societies in light of evolution” (First Chapter)

Download first chapter here (pdf)


Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon
Author and co-author:

Terje Bongard, Researcher at Norw. Inst. for Nature Research,
Eivin Røskaft, Professor in biology at the Norw. Univ. of Science and Technology, Trondheim.
Emailing addresses: terje.bongard@nina.no and eivin.roskaft@bio.ntnu.no
Telephone Terje Bongard: +4798644786 Fax: +4773801401

An extract of first chapter:

“The biological Human Being – individuals and societies in light of evolution”

A COMPLETE PICTURE
”…everything is connected to everything else”
Norway’s former prime minister, leader of the Brundtland commission, Gro Harlem Brundtland
In a moment of clarity, Gro became famous for this overstatement, which is nevertheless true in its essence. Through human battles over truth, artificial walls are built between nature, culture and individuals. A holistic view of knowledge is now becoming an essential requisite for finding global solutions to the many threats humanity faces in the coming decades. The ecosystems upon which we are dependent have real limits, which they are approaching, or have already passed in many areas. No personal or public opinions can change these facts. All technologies have to operate within the laws of nature. One of these laws is that humanity needs functional ecosystems to exist. Geoengineering, consisting of attempts to save global-sized ecosystems with large construction projects, is presently science fiction and will remain so in the near future. Life must reproduce and replenish resources to meet our basic needs, i.e., food, shelter, air, water, fibre and soil. Every human is a part of ecosystem cycles, and every part of the human body is a result of evolution. We have known this for quite a long time now. Thus, why are we still headed towards collapses? Why are we living as if we were the last persons to be alive? What is the reason for not handing over a safe, sustainable and well-organised Earth to the next generation? Answers to these questions are now emerging from within our own psyche.

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

I dag bor jeg i hva jeg trodde var et lommenabolag, og det er det vel også, men dog et B-lommenabolag, og ikke sammenlignbart med de velsignelser som ville overøst meg og min familie hvis det var i samsvar med lommenabolagenes utspring, det alexandrinske mønster 37, HUSKLYNGE. Med B-nabolag mener jeg at det er skapt ut fra system-B, med sine røtter i et mekanisk verdensbilde, denne vår cartesianske arv.

Jeg vokste opp i ei grend nedunder Totenåsen, noe som vel vil gi de fleste assosiasjoner om en prøysenidyll. Fra barndommen erindrer jeg fragmenter av denne idyllen, den gang vi gikk julebukk og fikk smultringer fra kjellerbakeriet ”hass Æinners”, da gamlekara fremdeles brukte hest og slede på sine ærend til Skreia vinterstid og vi fikk sitte på hjem fra skolen, den gang det var tre nærbutikker og bedehuset enda var halvfullt. Men sakte og sikkert forsvant disse siste restene av fellesskap, og den grenda der jeg vokste opp kan i dag best karakteriseres som et ”ekstremsuburbia”.

Grenda mi skimtes oppe i høyre hjørne, i forgrunnen Skreia

Er det mulig å vinne tilbake det tapte? Å vekke grendemiljøet opp fra de døde? Eller er fellesskapet tapt for alltid nå i selvets tid?

Grendeklynger


Selv ble jeg forskrekket første gang jeg ble kjent med visjonene for de nye natursamfunnene, og forstod at de ønsket å gi hver familie et landområde hver på ca 10 dekar, uten å benytte seg av Alexanders husklynger. Jeg tenkte at dette ble ikke annet enn min grends skjebne på nytt, et ”suburbia XL”. Etter hvert ble jeg kjent med Terje Bongard og hans ideer rundt inngruppa, med et nytt inngruppesamfunn hvor InnGruppeDemokratiet (IGD) er selve kjernen.

Modell av det representative inngruppedemokratiet

Med utgangspunkt i Dunbars nummer mener initiativtakerne til natursamfunn.no at den ideelle stammestørrelsen er på ca 150 medlemmer. Men hva man må ha klart for seg er at dette er hvor mange personer et menneske kan ha oversikt over, ikke den ideelle størrelsen for samarbeid og fellesskap. I boka Det biologiske mennesket mener Bongard at limet i inngruppa vil svekkes ved større grupper enn 25-35 mennesker, for den øverste inngruppa i IGD bør denne derfor ikke bestå av mer enn ti representanter (se poster, pdf).

Inngruppa. Foto: B. Gibson Barkley

I en e-post hvor jeg gjør Bongard oppmerksom på at IGD samsvarer med et av de fremste kjennetegn ved ethvert resilient system, en fraktal fordelingsstruktur, svarer Bongard følgende:
SVÆRT INTERESSANT OBSERVASJON OG SAMMENLIGNING. DET ER NETTOPP NOE AV HOVEDPOENGET MED Å UTVIDE DEMOKRATIET HELT NED: DET BLIR IKKE ROM FOR INDIVIDER SOM RIVER OPP, MELER EGEN KAKE, KORRUMPERES OSV. LEGG MERKE TIL AT “INVASIVE SPECIES”-PROBLEMET HENGER SAMMEN MED DETTE: EN ART SOM IKKE FANGES INN AV NETTVERKET KAN ØDELEGGE DET I STEDET.
Sett i dette lyset blir det risikabelt hvis ikke de nye natursamfunnene organiserer seg etter en bongardsk inngruppemodell. Jeg har kommet til at selv om et natursamfunn bygges opp av individuelle familiedomener, en modell som er ideell for å praktisere de fem permakulturelle soner, bør de allikevel organisere disse domenene i mindre inngrupper, for eksempel rundt et fellesområde med lekeplass for barna og en rådslagningsplass for de voksne, bålplass etc. Dette vil si en modell hvor et natursamfunn kan bestå av rundt 6-7 inngrupper med 20-25 personer i hver, som til sammen danner et maksimum på 150 mennesker.

Slik ville et natursamfunn oppnå en fraktal fordelingsstruktur med tre nivåer, familiedomenet, inngruppa og stammen, sannsynligvis en svært resilient struktur. Videre ville man få til en forening av verdiene funnet i husklynga, grendesamfunnet og permakulturens sonetenkning, jeg blir fristet til å benytte floskelen et ”kinderegg”, tre gode ting i ett.

Et godt navn for disse inngruppene i natursamfunnet kan være grendeklynger. Da jeg kom på denne betegnelsen trodde jeg at jeg hadde funnet et helt nytt begrep, men mitt søk på internettet gav ett treff, noe som viser at det i alle fall er et meget uvanlig begrep. La oss håpe dette vil endres.

Kanskje er det også slik at den norske folkesjela er bedre tilpasset grendeklynger enn husklynger? Med en oppbygging av nye natursamfunn i grendeklynger kan vi gjenoppvekke fellesskapet i det gamle grendemiljøet, kanskje til og med i bedre form enn noensinne!

Tak for å bo i


I tillegg til inngruppa er det vernende, omsluttende og omfavnende taket essensielt for å varme kalde nordboeres hjerter. Saltaket, selve arketypen på det tradisjonelle, intet kan få en moderne arkitekt til å smile så overbærende, så foraktelig, som for denne typen ”kitsch”. Hvor feil man kan ta! Det vernende taket er medisin, kjærlighet, omtanke, trygghet, en like integrert del av vår hjernestruktur som det gamle afrikanske savannelandskapet. Man skal enten leve i eller på et tak. I vårt kalde nordiske klima lever man i taket.

Det vernende taket foretrekkes av tradisjonelle kulturer verden over, her fra Japan. Foto: Yosemite

Det omfavnende taket kan best sammenlignes med ei hønemor som varsomt brer vingene over sine kyllinger. Derfor må det bestå av oppholdsrom, kanskje aller helst soverom, for å oppnå sin legende funksjon. Av samme grunn vil et pulttak ikke ha samme virkning, det ville bli som ei hønemor med kun en vinge, og bryte med transformasjonen for lokale symmetrier. For å oppfylle sin misjon har det vernende taket store takutspring for å beskytte det underliggende huset, ikke bare av praktiske årsaker, men som en dyp psykologisk velsignelse for beboerne. For virkelig å forene taket med husets innbyggere går det noen steder så lavt ned at man bare kan strekke ut en hånd for å berøre det.

Det vernende taket har sin opprinnelse i det alexandrinske mønster 117, ”SHELTERING ROOF”, og er tidligere omtalt av meg i artikkelen ”The Deep Truth of a Sheltering Roof”, som jeg med tida håper å få oversatt til norsk.

Menneskets livssyklus som en integrert del av natursamfunnet


Det meste i samfunnet er tilpasset de sunne og friske i alderen 20-50 år. Men skal natursamfunnene oppfylle sin visjon om å være en del av naturens sykluser, må de vitterlig designe inn menneskets livssyklus, da vi også er en del av naturen. For noen år tilbake leste jeg en artikkel av Robyn Francis med tittelen ”Design for the Human Life Cycle”, her er et lite sitat:
Det meste av hva vi leser og ser både i alternativ- og populærmedia er orientert mot livets midtsjikt, fra omkring 20 til 50 år, men hva med de foranderlige behov for barn og unges oppvekst, aldringens realiteter, og for skrantende helse og funksjonshemninger som noen ganger ikke venter til alderdommen med å endre våre liv? Har vi glemt at vi blir eldre, at våre foreldre kanskje ville foretrekke å trekke seg tilbake i en permakulturlandsby, at barn har mange foranderlige sosiale så vel som fysiske behov etter hvert som de vokser fra spedbarnsstadiet til de entrer de voksnes verden? Jeg undres om dette delvis er et resultat av at sammenbruddet av den utvidede familie har innsnevret vårt synsfelt? Jeg treffer så mange mennesker som ikke engang kjenner sine besteforeldre, hvor man sjelden har kontakt med eldre eller yngre generasjoner, så hvordan kan de designe realistiske systemer for aspekt av livet som de ikke har noen erfaring med?
I A Pattern Language og mønster 26, ”LIFE CYCLE”, har Christopher Alexander nærmere beskrevet livets forskjelligartede stadier og behov, og hvordan disse kan integreres i nærmiljøet.

Selv ville jeg kjenne meg ukomfortabel med tanken på å etterlate min yngre kone alene på et større familiedomene den dagen jeg faller fra, da hun mangler mine (mannens) fysiske krefter, er mørkredd og ikke trives så godt i eget selskap. Å være alene er uvant for ei som er oppvokst på Filippinene, hvor befolkningen øker med to millioner per år på et landareal litt mindre enn Norges.

Kanskje ville jeg foretrekke å overlate mitt familiedomene til min vakre datter og hennes fremtidige permakulturelle ektemann, den dagen jeg kjenner mine egne krefter svekkes? Du verden hvor trist det da ville være å forlate dette fellesskapet, inngruppa og stammen, som man selv har vært med å skape.

Her tror jeg at husklynga kan komme til sin rett også innad i natursamfunnet, i stammens sentrum, i form av små aldersboliger rundt små felles tun. Hvor man kan få litt mindre å stelle med, få et nærere fellesskap og ta del i fellesoppgaver i stammens kjerne. Kanskje de eldre kunne ta hånd om natursamfunnets lille dagligvare? Hva med barnehagen? Lenken mellom barn og eldre er unik, et biologisk behov nedfelt i begge parter, og som ingen høyskoleutdanning kan erstatte.

Aldrende kvinne og barn i indisk Himalaya. Foto: meg and rahu

Dette var noen velmente råd fra meg, som jeg håper kan være til nytte og formodentlig gi flere inspirasjon til å engasjere seg for natursamfunnssaken. Skal vi få tilbake grendemiljøet og levende bygder hvor folk trives, og ikke minst, skal vi bygge resiliens for framtida, tror jeg natursamfunnene må gis en kjernerolle.

Til slutt vil jeg oppfordre alle som leser dette om å gå inn på den flotte nettsida til WWW.NATURSAMFUNN.NO.

Publisert hos Kulturverk søndag 8. desember 2013.

Revidert utgave publisert hos KOTE 26. mars 2014 under tittelen GRENDEKLYNGA – EN MODELL FOR FRAMTIDA?

The Problem of Cars


WHAT CARS DO:
  • Kills street life
  • Damages the social fabric of communities
  • Isolates people
  • Fosters suburban sprawl
  • Occupies common land with parking lots
  • Endangers other street users
  • Blots the city's beauty
  • Disturbs people with its noise
  • Dazzles people with its lights
  • Causes air pollution
  • Slaughters thousands every year
  • Destroys nature
  • Exacerbates global warming
  • Wastes energy and natural resources
  • Impoverishes nations

Read more at:

Carfree.com

Highway construction in Norway
 The dream that became a nightmare:
The cities will be part of the country; I shall live 30 miles from my office in one direction, under a pine tree; my secretary will live 30 miles away from it too, in the other direction, under another pine tree. We shall both have our own car. We shall use up tires, wear out road surfaces and gears, consume oil and gasoline. All of which will necessitate a great deal of work ... enough for all. - Le Corbusier, 1935
Published at P2P-Foundation's blog on December 26, 2013.